En av damene i menigheten vår, og som er med i fadderprogrammet vårt, er mama Teresia. Hun har åtte barn, og de kommer fra langt uti bushen i Majajani. Hennes nest yngste barn på tre, Teresia, ble født med hull i hjertet og flere andre helseproblemer, og det er et par mil å gå til Kilifi og nærmeste sykehus. Derfor måtte mama Teresia flytte til Mnarani for å bo nærmere sykehus, hvor de regelmessig har måttet dra med Teresia. Mannen og barna har bodd hjemme i Majajani, hvor de seks eldste barna går på skole. Vi har tatt de inn i fadderprogrammet vårt, og vi har kjøpt fiskenett til mama Teresias mann som er en fisker. Endel av fisken han får, bruker kona å fritere og selge. På grunn av hjelpen vi gir dem, og fordi businessene deres går så bra, har de greid å kjøpe inn over 30 blikkplater til å bygge nytt hus. Blikkplater er dyrt, så det er utrolig imponerende at de på bare to måneder har greid å få spart opp til å kjøpe så mange! Jeg er veldig glad for at de snart får et bedre hus for å bo sammen med sin store familie.
Idag besøkte vi hjemmet deres, og som dere ser, så er ikke huset deres noe å skryte av… I den kommende regnsesongen blir dette huset ubeboelig. 
Dette området hadde aldri hatt besøk av hvite før, og store og små samlet seg rundt oss. Det var et utrolig flott og idyllisk sted, med enorme åkerområder på alle kanter. Storfamilien eier mange titalls mål med land, men på grunn av begrensede jordbruksferdigheter, får de ikke benyttet en brøkdel av potensialet de har. De kunne dyrket masse grønnsaker og solgt, men istedet dyrker de kun litt mais til eget bruk, fordi de ikke er flinke på å utnytte jorda. Jeg gleder meg til vi etterhvert får mer ressurser og folk på besøk med forskjellige kunnskapsområder, som kan hjelpe oss å spre kunnskap og hjelpe folk til å utnytte de ressursene de har bedre.
Benaiah var også med oss idag. Han koser seg utrolig mye ute i bushen, og å gå rundt og snuse på ny mark, og møte nye mennesker. Og idag skjedde det et stort mirakel i vår familie; helt ut av det blå så ble Leo kvitt sin lammende, ekstreme frykt for Benaiah. Det har vært et skikkelig problem at Leo er så livredd for Benaiah at han ikke en gang vil være ute i hagen om hunden er der. Men plutselig ute i bushen idag sa Leo at nå var han ikke redd for Benaiah lenger, og han satte seg ned og kosa med han. Det har vart resten av dagen også, og de har vært skikkelig bestevenner. Veldig overraskende, og veldig gøy! Det er en stor lettelse at vi nå kan endelig kan oppholde oss i samme rom uten at Benaiah trenger å være i bånd.
Igår fikk vi besøk fra Norge, av vår gode venn Andreas og hans sønn på samme alder som Leo. Ungene leker så godt ilag, og vi gleder oss til ei drøy uke sammen med de.
Etter å ha besøkt mama Teresia kjørte vi bort til tomta vår som bare er fem minutter unna. Alltid en glede å komme dit!
This post is also available in Norsk bokmål
