De siste ukene har det regnet mye. Som oftest så er regn godt nytt til en tørr jord, men akkurat nå er det ikke veldig ønsket av de fleste. Regntiden var egentlig over for et par måneder siden, og det er ikke forventet å regne så sent. De fleste her har små åkerlapper de har fått leid eller lånt for å dyrke litt mais på, og nå er de straks ferdige til innhøsting. Noen har allerede begynt å høste, mens mange venter på at maisen skal tørke bare litt mer. Regnet vi har hatt regelmessig de siste par ukene gjør derimot at maisen råtner! Det er ikke godt nytt.
Det har heller ikke vært så praktisk med utendørs gudstjeneste og søndagsskole med alt dette regnet, men forhåpentligvis finner vi snart et lokale vi kan leie, eller aller helst en tomt vi kan bygge et kirkebygg på i nærområdet. Vi begynner å kjenne mer og mer på behovet av å få menigheten ut av huset vårt, da det er folk her til alle døgnets tider, og lite privatliv. Vi har vært mye syke i det siste, og spesielt da syns jeg det er vanskelig å koble av og få ro til å bli frisk når det er aktivitet og folk rundt oss hele tiden. Hver gang jeg prøver å sove mens Sarah sover, banker det på døra.
Jeg virkelig elsker å bo her og jeg elsker vennene våre, men jeg kjenner at jeg må passe på å være bevisst min egen hviletid og sette sunne grenser for meg selv. Vi skal tross alt bo her resten av livet, og har ingen planer om å reise hjem utbrent om et par år!
Det er gjort amerikanske undersøkelser som viser at 80% av fulltidsmisjonærer reiser hjem fra misjonsmarka før det er gått to år på grunn av utbrenthet. Utbrenthet og depresjon er et stort problem blant misjonærer, og vi har selv møtt veldig, veldig mange misjonærer som sliter med de problemene.
Det er lett å bli stresset og overveldet av alle behovene og problemene man møter daglig. Foreldreløse barn som trenger sted å bo, familier som ikke har penger til mat, ungdommer som ikke har råd til skoleutgifter, familiekonflikter folk vil ha hjelp med, og så mye mer. I tillegg til alt det administrative rundt arbeidet vårt. Registrering av NGO, bankkontoer, papirarbeid og søknader. Og også møter, seminarer, og selvfølgelig våre tre barn.
Jeg jobber daglig med å finne fred i Gud og å legge byrdene mine på Ham. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg blitt spist opp av stress og bekymringer.
Noe som også kan være utfordrende er at som kristen, og spesielt som misjonær, så lever jeg et liv hvor jeg har valgt å legge ned livet mitt for andre. Jeg har valgt å gi opp livet mitt i Norge for å hjelpe de fattige her. Gi mat til de som sulter, hjelpe folk med utdanning, være en mor for de som ikke er vant til kjærlighet.
Og behovene er så utrolig store at det av og til kan være lett å glemme at det må finnes en sunn grense. Jeg blir overveldet over alle behov og alle som trenger hjelp, og har lett for å ikke lytte til kroppen min når den varsler ifra om at jeg må roe ned. Jeg syns jo så synd i folk og jeg syns det er vanskelig å si nei, og når jeg gjør det får jeg dårlig samvittighet. Resultatet er at jeg blir sliten, og så mettet av den bobla vi befinner oss i her, at jeg stenger ute alt annet. Venner, familie, oppdateringer, nyhetsbrev, blogg. Jeg blokker det ut fordi hodet er for fullt.
Og det gagner meg heller ikke. Den dårlige samvittigheten blir stor for alt jeg forsømmer. Og jeg savner kontakt med venner og å skrive. Så jeg holder på å lære meg å ikke ta på meg falskt ansvar. Ikke plukke opp ansvaret eller konsekvensene av andres dårlige valg som ikke er mitt ansvar. Jeg har lett for å føle større ansvarsfølelse for folk enn hva som er berettiget. Jeg minner meg selv på at jeg kan ikke være noens frelser, jeg kan ikke forsørge for alle som er i nød. I bunn og grunn er det ikke mitt ansvar, og jeg må fokusere på de jeg har mulighet til å hjelpe, i stedet for å gå med klump i magen og dårlig samvittighet ovenfor de jeg ikke får til å hjelpe. Og av og til er det sunt å si nei.
Først og fremst så er ansvaret mitt å ta vare på meg selv, og mine egne tre barn.
This post is also available in Norsk bokmål
