Nå har vi vært i Norge i seks dager, siden lørdagskveld, og det har vært ei utrolig fin uke. Det finnes jo ikke noen bedre velkomst enn å komme hjem til mamma og pappa hvor det er god oppvartning og barnepass. Det har også vært perfekt timing at to av mine tre søsken har vært hjemme, i tillegg til at onkel og søskenbarn er hos besteforeldrene mine i nabohuset. Så vi har fått møtt endel familie allerede, og vi feiret Sarahs toårsdag på onsdag med både familie- og barnebursdag, som var stor stas!
Den første kvelden vi var hjemme, da jeg tok meg en varm dusj med kraftig trykk på strålen (noe helt motsatt av hva jeg er vant med), etter at vi hadde fått servert deilig Taco og alle barna hadde fått nye, rene pysjer på av bestemor, og vi var utslitte etter 30 t reise, da kom det et par tårer av lettelse. Og jeg kjente at det var bedre å komme hjem enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Og mer nødvendig. Jeg var mer sliten enn hva jeg har latt meg selv kjenne på, og det var godt med et avbrekk.
Tiden før vi kom hjem har vært intens. Ikke bare har vi stresset med å få huset på misjonsbasen vår innflyttingsklart slik at vi kunne komme oss ut av leiehuset. Nedpakking i gammelt hus og utpakking i nytt hus (som er langt ifra ferdig, det meste står fortsatt i esker). Det har også vært travelt å ta meg av mine tre barn, med lekser, skoletilstelninger, avslutninger og kvalitetstid.
Det er en svær haug av praktiske gjøremål, søknader, papirarbeid, og administrativt arbeid som henger over meg som jeg aldri føler jeg kommer ovenpå med, som er det jeg syns er vanskeligst for tiden.
I tillegg har jeg brukt mye tid på ungdommene våre. Spesielt Ndoro med tuberkulose som jeg nevnte i forrige innlegg. Jeg sa jeg kjørte han til skolen mandagen før vi dro, og håpet han skulle være der til skoleferien om tre uker. Etter kun to dager måtte jeg hente han igjen, med sterke magesmerter og dårlig form… Det var en veldig nedtur for han, og det var ikke gøy å reise ifra han hjemme! Heldigvis har vi to gutter som bor i huset og jobber som frivillige hos oss fram til September som passer på han, men det var likevel skikkelig smertefullt å føle jeg reiste ifra han når han var syk. Jeg mistenkte han hadde fått magesår på grunn av de sterke tuberkulosemedisinene, og jeg fikk organisert fra Norge at de dro til legen og han bekreftet mistanken min. Nå har han fått medisin og er heldigvis bedre, og greier forhåpentligvis å dra på skolen og ta eksamen neste uke.
Takk Gud for WhatsApp og Messenger slik at vi kan holde kontakt! Daglig går det mange meldinger og samtaler via Kilifi og Oppdal, og det er utrolig godt å kjenne at jeg kan holde tråden og følge opp endel ting selv om jeg er hjemme i Norge. Samtidig prøver jeg å delegere og slippe taket på mest mulig, slik at vi får koblet ut og utnyttet denne pausen hjemme. Men det er vanskelig, tankene er nesten alltid hos Ndoro, de andre ungdommene, hundene og alt som foregår nede i Kilifi. Det er ekstremt godt å være hjemme i Norge på ferie, men jeg er sjeleglad for at det “kun” er seks uker til vi skal tilbake!
Ungene storkoser seg hjemme på Oppdal, og de er helt i fyr og flamme. De syns det er eksotisk med de kalde dagene og å måtte kle på seg, lekeplasser og god mat, og når bestefar fikk opp trampolina ble alt enda bedre!
Nå har jeg reist fra mann og barn hos foreldrene mine, og sitter i skrivende stund på Gardermoen på vei til husmorsferie hos min beste venninne. Ungene skal på hytta med besteforeldrene, og Stig skal på seiltur, og så møtes vi på hytta over helga. Så utrolig heldige vi er!
This post is also available in Norsk bokmål
