… Her fortsetter jeg på forrige innlegg, om hvordan reisen vår har vært med menigheten og fellesskapet vårt siden vi kom hit til Kenya.
Så etter å ha samlet oss under et tre ved søppelfyllingen i åtte måneder, flyttet vi nå i juni 2017 inn i et leiehus som var større og hadde inngjerdet hage. Vi leide i første omgang kun andreetasjen av huset, som besto av fem små soverom med egne bad, og stor stue med åpen kjøkkenløsning. Her begynte vi umiddelbart å ta imot gjester fra både Norge og utlandet, og hadde fra juni og ut året 27 besøkende, og i 2018 48 besøkende boende i alt fra 3 dager til 6 uker. I februar 2018 tok vi over førsteetasjen også da den ble ledig, som gjorde at det ble enklere å ha så mye folk på besøk. Det har vært en stor velsignelse og berikelse for oss med gjester, og vi er takknemlige for å gi folk en mulighet til å komme å se og kjenne på misjonslivet. Vi gleder oss til det blir enda enklere med besøkssenteret vi bygger nå her på misjonsbasen vår.
Da vi flyttet inn i Monicas hus, som det het, begynte vi ganske fort med å åpne opp for morgensamlinger for de som ønsket å komme å be sammen med oss om morgenene. Det startet med våre 2-3 nærmeste i stua, men vokste fort til 30- 40 stykker, og vi måtte flytte oss ut i hagen. Det var alltid et høydepunkt med disse morgensamlingene, og vi hadde utrolig mange fine stunder sammen. Disse samlingene fortsatte daglig i 2 år, til vi flyttet ut fra huset nå i juli.
Vi gjorde endel forbedringer i huset og i hagen som gjorde det enklere å ha menighet i hagen vår. En av de første tingene vi gjorde var at vi kjøpte en stor vanntank og utbedret brønnen som var i hagen slik at vi kunne forsyne de lokale med gratis vann, når det kommunale vannet var borte, som det ofte var.
Vi startet også med søndagsgudstjenester, søndagsskole og ungdomssamlinger. Vi malte ene veggen på muren hvit, slik at vi kunne vise filmer, som var en stor suksess! Vi har hatt så mange fine stunder sammen i den hagen. En gang da pappa var på besøk, tok han initiativ til Date – night, hvor vi pyntet hagen og gjorde det fint, satte opp stoler i par, og oppfordret menigheten til å ta med ektefellen sin eller en date på kino. Vi stilte med popcorn og brus, og hadde loddtrekning blant de som kom, hvor pappa sponset hotellovernatting på vinnerparet! Du kan tenke deg hvor glade de ble! Ei natt vekk fra jordhytte si, og påspandert middag og frokost på et hotell.
Jeg elsker å ha åpent hus og å ha besøk, og jeg elsket at her hadde jeg endelig mer plass til det. Jeg elsker også å være et trygt sted, og en mamma for de rundt meg. Så vi hadde åpent hus for ungdommene hver lørdag, hvor de kom kl to for bibelgruppe, så hang de som regel i hagen utover ettermiddagen, spilte fotball og lekte, og ofte bakte vi en kake eller popcorn, og på kveldene ville vi ofte se film. Det var et fint og trygt tilbud for de som ofte vandret gatelangs på kveldstid dersom de ikke hadde noe sted å være. Jentene ville ofte trekke meg til side og stille spørsmål, og vi underviste og snakket mye med ungdommene om både flaue, vanskelige og utfordrende ting. Dette var utrolig verdifullt i en kultur hvor foreldre sjelden kommuniserer med sine barn, og hvor en stor prosentandel blir gravide som tenåringer. Det har ikke bare vært enkelt, vi har hatt ungdommer (og barn) som har løyet og stjelt fra oss og gjort alt mulig rart, men vi går sammen med de og prøver å oppdra de på de områdene vi kan, så godt vi kan sammen med foreldrene. Gjennom alt vi har gått gjennom, er jeg stolt over fellesskapet og samholdet vi har skapt, og jeg er forventningsfull til fremtiden. Jeg er så skrekkelig glad i disse ungdommene, og hjertet mitt brenner sånn for dem!
Vi flyttet den ukentlige matutdelingen vår inn i hagen vår, slik at vi slapp å flytte på de store, tunge kasserollene. Så hver lørdag hadde vi opptil 200 barn og voksne som kom for et gratis måltid.
De som hjalp oss med å lage maten kom før kl syv om morgenen og startet forberedelsene, men da Esther og Leo startet på skole i juni 2018, så jeg viktigheten av å ha litt mer ro på lørdagsmorgen og alenetid som en familie. Så da flyttet vi matutdelingen til etter gudstjenestene på søndag, for da kom de tidlig uansett. Det utviklet seg til å bli et bra initiativ, hvor det å sitte sammen etter gudstjenesten hjalp menigheten å vokse i fellesskap og enhet, isteden for å løpe hjem til seg selv med engang man er ferdig med møtet, som er mest vanlig her.
Vi begynte gudstjenestene våre i en liten sirkel, og vi lagde 10 trebenker, som var nok, den første måneden. Etterhvert måtte vi kjøpe 50 plaststoler. Så 50 til. Så 100 til. Vi er takknemlige til Gud for veksten vi opplevde og alle som ble møtt av Gud i denne sesongen.
Vi fokuserte på å legge til rette for at alle følte seg velkommen i menigheten, både hjemløse, alkoholikere, prostituerte og suksessfulle. Når man samler titalls mennesker som har gått gjennom traumer, kriser og forkastelse i livet sitt, er det ikke alltid lett å finne enhet og bygge sterke relasjoner. I denne kulturen lærte vi også fort at det normale er at dersom det er en liten fornærmelse, så er det mest vanlig å ikke snakke om det, men å umiddelbart distansere seg og ikke komme tilbake. Men gjennom utallige situasjoner har vi prøvd å lære de om tilgivelse, kommunikasjon og kjærlighet. Vi har mistet mange på veien, men jeg er fylt med takknemlighet for menighetsfamilien vi har bygd, som har blitt slipt og formet sterkere sammen.
Vi hadde også leksehjelp i feriene, og gjennom fadderprogrammet vårt, har vi fulgt tett opp skoleelevene i menigheten. Etter hver skoletermin er de forventet å komme med karakterkortene sine, slik at vi kan evaluere hvordan de gjør det, og snakke om hvordan vi kan hjelpe de bedre. Dette har fungert bra på mange, og veldig mange gjør det mye bedre på skole. Ikke minst så er det mange som ikke har hatt råd til å gå på skole før, som vi sponser med skolegang. I 2018 hadde vi over 70 elever i fadderprogrammet vårt. Dette har derimot krympet litt dette året, da vi har satt flere krav til foreldrene. Dette kommer jeg til å skrive et eget innlegg om, men kort sagt så så vi et problem i at mange foreldre fullstendig fraskrev seg ansvar for sine barn, og forventet at vi skulle oppdra de og dekke alle utgifter med de. Dette er ikke i tråd med hva vi ønsker, da vi ønsker å hjelpe foreldre til å bli mer ansvarlige og gå sammen med de og støtte de mens de tar bedre vare på sine egne barn. Men dette vil jeg forklare mer senere.
Vi hadde også flere prosjekt, blant annet strikkegruppe hvor kvinner lærte å strikke vaskekluter som vi selger i Norge. Dermed får de tjene sine egne penger og brødfø sin egen familie, som er en mye mer bærekraftig måte å hjelpe folk ut av fattigdom på.
Vi hadde også lese – og skrivekurs for analfabeter, som vi har hatt tre kull av nå.
Men så flyttet vi fra Mnarani… Hva som skjedde med menigheten da får dere se i del 3 imorgen! Ikke meningen på holde dere på pinebenken, men vil ikke gjøre innlegget uoverkommelig langt.
Og så må det bare nevnes til slutt, at det største minnet fra dette huset, kommer for alltid til å være vår kjære Sarah Dhahabu, som ble født her i dette huset. Hun gir oss og alle rundt oss så mye glede hver dag!
This post is also available in Norsk bokmål
