Her kommer oppsummering av fjoråret, som jeg skrev i slutten av januar:
Å oppsummere fjoråret, er ikke fort gjort. Spesielt siden jeg føler at det er så utrolig mye som skjedde i fjor som jeg ikke tok dere med på, både fordi jeg har vært altfor travel til å blogge og dokumentere det meste som skjer, men også fordi vi hadde utfordringer med mediautstyr i fjor. Datamaskinen min tok kvelden, og jeg hadde store problemer med WordPress og internettilgang som gjorde det mer tungvint å legge ut innlegg, og det ble nedprioritert. Også nå har jeg problemer med WordPress og jeg får ikke til å laste opp bilder på bloggen min.
Jeg kommer til å klippe og lime litt fra nyhetsbrevet jeg sendte ut for et par uker siden, men jeg kommer ikke til å inkludere alt. Det er ikke alt som egner seg på det åpne nettet. Dersom du ønsker å motta våre nyhetsbrev på mail, så legg igjen en kommentar med emailadressen din.
2019 var for oss et år med mye godt og mye vondt. Vi er i en pioneerfase og en spesiell type misjonstjeneste som er ganske uvanlig. Vi flyttet ned hit til Kilifi for tre og et halvt år siden, uten å kjenne noen, flyttet inn i et leiehus i landsbyen, og begynte å leve blant de lokale. For oss føltes det helt naturlig, fordi vi tror at det å bygge relasjoner og tillit er nøkkel nummer én i langtidsmisjon, og vi ønsket ikke å komme inn som noen hvite frelsere som påstod de hadde løsningen på alle de fattiges problemer. Vi lever sammen med våre lokale venner, hånd i hånd gjennom fødsel, død, oppturer og nedturer, gode og vonde dager. Gjennom å være tilstede og å bo her på fulltid, kan vi gå sammen, veilede, støtte og hjelpe, og sammen søke å klynge oss til Jesus i alle ting. Forandring av en kultur tar lang tid, og tillit er vanskelig å oppnå. Vi har nå bodd her i tre og et halvt år, og for hvert år som går kommer vi lengre forbi førsteinntrykket av folk, og folk slipper oss lenger og lenger inn i livene deres og i kulturen. Dette gir oss en unik mulighet til å kunne tjenestegjøre og undervise folk på en måte de forstår, og vi vokser i relasjoner med folk gjennom gode og dårlige sesonger av livene våre.
Dette er et stort privilegium, samtidig er det svært utfordrende. Både jeg og Stig søker å være helhjertede i det vi gjør, og vi elsker også disse menneskene helhjertet. Mange i denne kulturen har aldri opplevd ekte kjærlighet før, eller ubetinget kjærlighet, og de vet ikke hvordan de skal håndtere det, så de er ofte sine egne verste fiender, og forsøker å ødelegge relasjonen fordi de greier ikke å ta imot det vi prøver å gi de.
Hvis jeg skulle oppsummert 2019 i en setning, så ville det vært; Jo større kjærligheten er, jo større er smerten.
Ett år med intens kjærlighet. Og intens smerte.
Jeg skulle ønske jeg hadde kapasitet til å være flinkere til å skrive dagbok. Vi går gjennom så mye, og jeg rekker sjelden å bearbeide det før noe nytt skjer, og så blir ting avglemt. Å mimre tilbake føles så fjernt, og mange detaljer er allerede glemt.
2018 avsluttet jeg på sykehus ei uke i begynnelsen av desember, og var syk og svak til utgangen av året. Jeg kom meg akkurat på beina, før jeg ble kastet inn i en prøvelse uten like med en av våre beste og kjæreste ungdommer som fikk kreft i januar, og jeg dedikerte de fem, nesten seks første månedene av året på henne.
De fleste av dere fulgte med oss på den reisen. Jeg samlet inn penger og fikk tatt henne til en av de beste onkologene på kysten, betalte titusenvis av kroner i behandling med cellegift, CT og MR, sykehusopphold og medisiner. Brukte flere dager i uken på å kjøre henne den to timer lange turen til sykehuset og bruke 12-14 t der, og i fire måneder bodde hun og moren hennes hjemme hos oss hvor jeg var som en personlig sykepleier for henne. Moren hennes er analfabet, og hun kan ikke engang signere sitt eget navn, så jeg ble hennes verge og den som signerte papirer og styrte med alt av papirarbeid, behandling og oppfølging.
Jeg øste ut hjertet mitt og elsket henne som mitt eget barn. Ofret mye tid med mine egne barn for å ta meg av henne. Jeg var utslitt og helt på felgen, men kreften var hissig og hun hadde fått forespeilet kort levetid, og jeg visste at jeg måtte vite at jeg hadde gjort alt jeg kunne for å hjelpe henne, så jeg presset meg videre. Dette gjorde at jeg også havnet langt bakpå med regnskap, nyhetsbrev og fadderoppdateringer.
Jeg fikk meg en solid knekk for første gang da hun havnet på sykehus rett før hennes siste cellegiftbehandling, etter at jeg i samråd med legen hadde gitt henne klarsignal til å sove hjemme ei natt med hennes søsken som sårt savnet henne. Blodverdiene var normale, og legen sa det var ingen fare. Jeg sendte med de flaskevis av hånddesinfeksjon, og instrukser om hygiene. De syntes likevel det var vanskelig å kreve god håndhygiene av besøkende som kom og ville hilse på, og hun endte opp syk og innlagt på sykehus for andre gang. Jeg fikk høre av sinte familiemedlemmer at jeg var grunnen til at hun ble syk, og de klandret meg. Dette ble en oppvekker for meg. Denne kulturen er veldig styrt av klan og familietilhørighet, og denne konkrete familien er en stor og innflytelsesrik familie i landsbyen. Jeg forsto at dersom noe skjedde med henne på min vakt, eller hun døde hjemme hos meg, så kom hele storfamilien til å klandre meg, potensielt melde meg til politiet, og jeg risikerte å bli jaget fra landet. Det var en stor sorg for meg å forstå det at jeg måtte trekke meg litt unna, hvis ikke risikerte jeg å ødelegge hele livet for meg og min familie.
I juni døde hun plutselig, etter å ha fått omgangssyke. Hun ble fraktet til sykehuset, og døde der etter få timer. Det var utrolig tøft. For å være ærlig føler jeg meg fortsatt knust etter det. Smerten av å miste henne, smerten familien bar på, og å være så tett på den ekstremt destruktive måten denne kulturen sørger på. Det var overveldende.
Dette har ikke vært den eneste nedturen for meg dette året. Det har vært så mange ganger at jeg har opplevd å bli såret og forkastet av de jeg trodde var ekte venner. Jeg vil ikke nevne alt, men en avgjørende ting som skjedde, var at strikkegruppa som vi hadde startet og som gjorde det så bra, og som jeg hadde så mye glede i, ble nedlagt på ubestemt tid. Da jeg ble opptatt med Rita og sykehusbesøk, hadde jeg ikke mulighet til å være tilstede hver dag, så jeg innsatte et par av damene som ledere. Det gikk ikke lang tid før konflikter og krangling begynte, og tilogmed stjeling av garn og utstyr fra huset mitt, og løgner og beskyldninger mot hverandre, og jeg fikk høre mange stygge ting de sa om meg bak ryggen min. Dette var damer jeg så på som gode venner, og det var veldig sårende å innse at jeg ikke kunne stole på noen av de, og hvordan de snakket om meg, så jeg la gruppa på is. Foreløpig har jeg to damer jeg har valgt å betro garn som får strikke hjemme, så får vi se etterhvert hva som skjer.
Noe jeg lærte meg mer ifjor er også viktigheten av å leve i nuet, og ikke alltid prøve å spre meg så tynt. Å ikke alltid ha tankene på fremtiden eller alt som foregår rundt meg, men fokusere på her og nå, og menneskene som jeg har rundt meg. Jeg har konstant en mental byrde av den eviglange gjøremålslista jeg har, men likevel har vi hatt så utrolig mye kvalitetstid og latter dette året. Vi har ikke bare skuffelse og brutte vennskap, vi har også mange gode venner og nydelige ungdommer rundt oss. Vi har bygd relasjoner og vennskap som er dype og ekte, formet og slipt gjennom prøvelser og smerte. Ekte forandring i hjertet som kun Jesus og ekte kjærlighet kan bringe fram. Å se mennesker forandret, virkelig bli født på ny og møtt av Jesus, og å se barn og ungdommer få håp og drømmer for framtiden sin, er så ubeskrivelig vakkert, og verdt alle utfordringer.
I fjor adopterte vi en foreldreløs tenåringsgutt inn i familien vår, som vi hadde blitt kjent med noen få måneder tidligere. Det begynte med at han brakk foten i romjula ifjor, og jeg dermed brukte mye tid sammen med han med å ta han med til sykehus og oppfølging, og dermed ble godt kjent med han og hans historie. Han ble foreldreløs som treåring, og har blitt kastet mellom slektninger og bekjente etter det og gått gjennom en traumatisk og ensom oppvekst. Vi sendte han på skole for å fullføre de tre siste årene på videregående, men i april ble han veldig syk, og vi fant ut at han hadde tuberkulose. Dette har han sannsynligvis gått med i åresvis, men han har ikke hatt noen familiemedlemmer som har brydd seg om han eller tatt han til lege. Det begynte en seks måneders periode hvor han var hjemme fra skole og jeg brukte hver eneste dag på han. Så dere kan tenke dere; de fem intense månedene med Rita som overlappet med Ndoro, med fire måneder med å ta meg av han, før vi reiste sju uker til Norge i midten av juli, men likevel var i tett kontakt med Ndoro og de hjemme.
Å bringe Ndoro inn i vår familie dette året, har vært en stor ære, og høydepunktet av året for min del. Jeg føler meg så privilegert som får være mammaen til noen som har vokst opp uten mamma, og gi et helt nytt liv til noen som har gjennomgått så mye smerte, forkastelse, sult og ensomhet. For første gang føler han at han noen som elsker han, og vi får være med å lære han om kjærlighet, familie, tillit, jobbe og snakke seg gjennom vanskelige ting, og åpenhet. Ting han aldri har opplevd før, og som er så store problemer i kulturen her.
I begynnelsen av september, da vi kom hjem fra Norge, flyttet vi fra Mnarani der vi bodde, og 20 minutter kjøring innover i bushen, til tomta vi har kjøpt hvor vi skal bygge opp misjonsbasen vår.
Vi begynte med fundamentet på mine foreldres hus og gjestehuset i januar ifjor, og i juli var mine foreldres hus innflyttingsklart. Her får vi lov å bo i uoverskuelig framtid, fram til vi forhåpentligvis en gang i framtiden får mulighet til å bygge vårt eget hus. Men det er langt ned på prioriteringslista.
Foreløpig har vi fått gjort ferdig to soverom/hybler på gjestehuset, mens det gjenstår innsiden på kjøkken og stue. De fem siste rommene har vi kun murt opp fundamentet under bakken på. De to soverommene er nå til enhver tid opptatt, så vi håper at vi om ikke lenge får mulighet til å fortsette byggingen på gjestehuset for å kunne ta imot flere misjonærer og gjester. Vi har også satt opp gjerde rundt tomta, fått noen gårdsdyr, og bygd en liten garasje. Det gjør det lettere å jobbe med praktiske ting.
Nå nylig har Stig laget fotballmål som vi gav i gave til landsbyen vår her. Vi hadde vår forsinkede julefest for landsbyen her, som heter Nzombere, i slutten av januar. Det ble en utrolig fin dag hvor vi både fikk introdusert oss skikkelig for naboene, og vi lagde festmat for 800 stykk. Vi ble så utrolig varmt ønsket velkommen, og som et tegn på at vi nå ikke er utlendinger men en av de, gav de oss lokale navn. Det er ikke noe de tar lett på, så det var en stor ære! Vi er utrolig takknemlige til alle som var med å gav til denne julefesten, og gjorde denne dagen mulig for oss.
Etter denne dagen har vi blitt kjent med mange nye naboer, og opplevd så mye vennlighet og åpenhet. Fra søndag av skal vi begynne å leie en lokal skole for å ha søndagsgudstjenester her i Nzombere, da det er så mange som har lyst å være med oss i kirka hver uke. Det er utrolig fint å bygge relasjoner her i landsbyen, og bli bedre kjent med folk. Det er enorme behov her, og utallige barn som ikke går på skole, og folk som er lutfattige. Vi har masse prosjekter og hjelp vi vil begynne med etterhvert, men vi vil ta litt tid med å bli kjent med folk først.
Vi håper også å kunne ansette en lærer som har jobbet som frivillig i tjenesten vår noen måneder, som nå egentlig skal begynne som lærer på en offentlig skole. Vi drømmer om å ha råd til å ansette han, slik at vi kan begynne med lese- og skrivekurs for voksne her i landsbyen, hvor de fleste kvinner er analfabeter. Han vil også jobbe som privatlærer for ungdommene våre, og hjelpe med lekser og studier, i tillegg til administrativt arbeid. Så gjerne vær med i bønn for at vi skal få råd til å ansette han.
Takk for at dere følger med oss, og er tålmodige med mine uregelmessige oppdateringer. Følg med oss på Instagram og Facebook for mer oppdateringer.
This post is also available in Norsk bokmål
