Året 2020 har lært oss å tenke i nye baner når det gjelder misjon og disippelgjøring. Kirkene har vært stort sett stengt siden mars, bibelgrupper er nedlagt, og det er ikke lov å ha store møter. Relasjonsbygging har alltid vært viktig for oss, men hvordan å bygge og ivareta relasjoner, har vi også måttet tenke alternativt på i denne sesongen. En av måtene vi har løst det på, er å ta inn ungdommer i huset vårt og bo dem som familie. Noen har bodd her en måned, andre i ni måneder, og noen har allerede bodd her i snart tre år. På det meste har vi i denne sesongen vært 19 stykker i hus.
Det gir oss en sjanse til å bli bedre kjent med ungdommene, og lære de mange ting som vi ellers ikke kunne gjort. Noen av ungdommene vi har tatt inn kommer fra bakgrunn med rus, andre har blitt forkastet hjemmefra, noen har dårlig hjemmemiljø, mens andre har mer hjerteskjærende historier. Men felles for de alle er at de kommer fra en bakgrunn hvor de ikke er vant med å kommunisere sammen eller jobbe gjennom konflikter. Gjennom å leve livet sammen, vise de hvordan en familie fungerer, gi de nøkler for konflikthåndtering via praktiske eksempler, og elske og veilede de gjennom problemer og utfordringer, kan de bli bedre rustet til å håndtere livet. De kan reise hjem som sterkere mennesker og bringe forandring til sin egen familie, i tillegg til at de kan bli bedre ektefeller og foreldre når den tid kommer. Sterkere i troen på Jesus, og større håp og drømmer for framtiden.
Grunnen til at vi gjør misjon på denne måten, er at vi tror at for å forandre kulturen et sted, så starter det ikke med de store folkemengdene. Det starter med enkeltpersoner som blir forandret på innsiden. Som finner håp og visjon for livet, tilgivelse for urett som har blitt begått mot de, og styrke til å reise seg igjen når de har falt. Motivasjon om at de kan få et bedre liv enn det foreldrene deres hadde. Være bevisst på hva de ønsker å oppnå i livet og tro at det er mulig å få det til. Tro at de fortjener bedre enn en mann som er utro og ikke forsørger for familien sin, eller som fysisk misbruker de. Tro at det er mulig å jobbe hardt for å oppnå det man drømmer om, istedet for å bli et offer for omstendighetene og bare la hva som helst skjer, diktere hvordan livet ditt ender opp. Dersom vi kan oppdra og påvirke ungdommer til å ta bedre valg for sin fremtid, så kan de forandre sin familie. Deretter vil de bringe forandring til sitt nabolag. Deretter deres by. Og så sprer det seg.
Det starter med den ene. Hvis for eksempel ei jente kan få troen på seg selv. Selvrespekt og selvverdi. Tro at hun er til for noe annet enn å lage mat og oppdra unger. At hun har verdi. At hun har rettigheter over egen kropp. At hennes verdi ikke måles i hvor mange gutter hun greier å forføre.
I landsbyen vi bor i kan jeg trygt si at ting er veldig primitivt. Ei av naboene våre som går i fjerdeklasse er nå gravid. Samtidig som sin mor, som er ei ung dame gift med en veldig gammel muslimsk mann, som sjelden er hjemme. Hun er analfabet og har aldri gått på skole, og ble giftet vekk da hun var svært ung. Ei annen jente på tjue år kom hit fra Uganda nylig, og flyttet inn i det lille ettroms gjørmehuset til en ung mann på samme alder, og sa seg villig til å bli kone nummer to. Mannen har allerede tre barn med den første kona, førstemann som sekstenåring. Hun sa ja til dette livet, fordi det var bedre enn forholdene hun kom ifra, og hun ikke har større ambisjoner for livet. Dette er hva hun har godtatt skal være hennes framtid. For et par dager siden fødte hun sitt første barn.
Ei annen tenåringsjente ble nylig fersket med en gutt inne i huset til broren hans, rett før det gikk for langt. Begge ble fysisk straffet av familien etterpå som straff… Regelmessig er det tilfeller hvor jenter blir fersket med gutter, eller de blir sendt vekk til slektninger i ukesvis som straff fordi foreldrene enten mistenker eller har fersket de med gutter. Det er også fullt av unge gutter som har gjort jenter gravide, og nå har blitt tvunget til å bo sammen, men som ikke har råd til å brødfø sin nye familie. Dermed må de droppe ut av skole for å skaffe seg strøjobber. Og skolejentene som nå er blitt mødre blir hjemmeværende. Og de repeterer syklusen av fattigdom som deres foreldre har strevd med hele sitt liv. Og livet deres blir så komprimert, valgmulighetene for framtiden blir så få når de starter livet slik.
De fleste repeterer det de ser rundt seg, og tror dette er det de kan håpe å oppnå med livet, de har ikke høyere ambisjoner eller forventninger. Mange av ungdommene her har knapt reist ut av landsbyen og kjenner ikke til mange andre muligheter. Mens endel barn og ungdommer likevel har høyere ambisjoner og drømmer, regner de det som så uoppnåelig at de ikke engang orker å prøve. Istedet sier de ja til den første gutten som prøver å forføre de, ender opp gravid, og framtiden har blitt bestemt. Eller guttene begynner med marihuana eller alkohol som stort sett alle mannfolk rundt de, sløser bort pengene på det, blir hekta, og framtiden har blitt bestemt.
En av ungdommene fra menigheten vår i Mnarani, Baraka, var langt nede i narkotika. Han er eldstemann i en søskenflokk på sju. Han var deprimert og motløs, på grunn av fattigdom, mobbing og familieproblemer. Han så ingen mening med livet. Han hadde ingen visjon eller håp for framtiden. Det gikk så langt at han stjal eiendeler hjemmefra for å få råd til narkotika. Vendepunktet kom da mora fikk nok og kastet han ut hjemmefra, og slapp han av utenfor politistasjonen og truet med å anmelde han. Vi dro og snakket med Baraka, og tilbydde han å flytte hjem til oss, dersom han ønsket å forandre livet sitt.
Han ønsket det, og han flyttet hjem til oss. I fem måneder bodde han her, og hadde mye samtaler med Stig Ove hvor han tilgav, forsonte seg med ting, fikk fred på innsiden, og fant Jesus. Han fikk håp og visjon for framtiden. Troen på seg selv. Troen på at han ikke behøvde gå i sin fars fotspor. At han kunne bli noe bedre. Han har også fått motivasjon til å begynne på igjen med elektrikerutdanningen sin som vi har sponset, som han hoppet av ifjor. Så i januar begynner han på igjen. Etter å ha blitt døpt i oktober, følte han seg klar for å prøve å dra hjem igjen. Han visste at familien slet økonomisk hjemme, og han ønsket å dra hjem å prøve å forsørge for de via fisking. Vi skal fortsatt ha tett oppfølging med ham, og han vet at han har åpen retur. Han er alltid velkommen tilbake dersom han føler fristelsen for å gå tilbake til narkotika blir for stor, og det er vanskelig hjemme. Han vil alltid være familie og vi vil gå med han hvert steg av veien framover. Det har vært en utrolig stor ære å ha han her, å se forvandlingen han har gått gjennom.
Nå håper vi at hans forandring kan være et vitnesbyrd og en inspirasjon for resten av familien hans, og de rundt han. Og at han kan forandre kursen for sitt liv, og sin familie.
This post is also available in Norsk bokmål
