Esther er tydeligvis ikke den eneste som har lett for å tilpasse seg, vi har bare vært her ei uke, og allerede både tenker og drømmer jeg på engelsk! Det føltes nesten mer naturlig å skulle skrive dette innlegget på engelsk, fordi hjernen min er så i engelskmodus nå. Haha. Håper portugisisk blir like enkelt for meg en dag. Jeg plukker stadig opp nye ord her og der når folk har en samtale kan jeg forstå bruddstykker og hovedsakelig forstå hva samtalen handler om, men jeg er ikke så flink til å snakke språket. Men jeg øver på det:) Vi har et språklæringskurs på dataen fra Transparent Language som vi er veldig fornøyd med.
Idag har vi vært i byen og feiret Childrens day som jeg fortalte dere om forrige søndag, med gatebarna. Vi delte ut mat og gaver. Vi tok med oss ungene og dro alle fire, sammen med flere i et team. De gjør dette hver tirsdag og onsdag, men idag var det da altså på en lørdag. Stig kommer til å involvere seg i dette arbeidet, og det blir veldig spennende:)
Først dro vi til en park, hvor vi møtte flere gutter som bodde på gata. En mann hadde med gitar, og vi sang og priste Gud først. Så delte en pastor evangeliet på noen få minutter, og vi ba for de som ønsket det, og så fikk de utdelt to plastposer. En med barneleker og sjokolade, og en med den beste festmaten de har, som vi spiste forrige søndag; grillet kyllinglår med ris og salat og brus. De hadde maten i sånn takeawayboks så det fortsatt var varmt, og det var rørende å se gleden i øynene deres når de fikk den maten. Så dro vi lengre inn i byen, i et ganske fint strøk, hvor det var et forlatt hus hvor det bodde mange hjemløse. Det var en sterk opplevelse. Store hauger med søppel fløt overalt, sammen med både døde og levende rotter. Urinstanken var intens, og du kunne bare forestille deg hvordan de som bodde der hadde det etter mørkets frambrudd (kl 17), uten varme, vann eller noe annet sted å sove enn kaldt sementgulv med søppel som madrass. Til slutt dro vi til et søppelhull, bokstavelig talt, som de nettopp oppdaget forrige uke, hvor det bor flere mennesker, både unge og eldre. Samme prosedyre på alle stedene, og den takknemligheten og gleden de viste av det lille besøket sitter dypt i hjertet. En sånn uforståelig stor nød og fattigdom. Og likevel så mye glede og takknemlighet. Det er virkelig en tankevekker. Om bare vi nordmenn kunne forstå hvor mye vi har å være takknemlig for. Vi er så velsignet som får lov å bli født i verdens beste og rikeste land! Disse stakkars barna har ikke dette privilegiet, og det er derfor jeg føler meg så takknemlig over å få lov å være her og hjelpe de, ihvertfall littegrann. Har dere hørt sangen til Jan Honningdal “pappa, er det sant?” Du kan søke den opp på YouTube. Den handler om at det finnes barn som ikke er like heldige som vi(nordmenn), barn som ikke har en mamma, mat eller et sted å bo. Og om at vi kan være med å hjelpe, ihvertfall littegrann. Denne sangen sang vi mye med pappa da vi var små, og den har hatt en stor innflytelse på mitt hjerte. Jeg kan ikke gjøre alt eller hjelpe alle, men jeg kan hjelpe littegrann. Alle monner drar. Mette en sulten munn her, gi kjærlighet til en foreldreløs unge der, det hjelper. Det gjør en forskjell. Og det gjør det å leve uten deilig norsk mat(som jeg savner!!), langt ifra familien, og masse mer, så verdt det.
Neste uke skal vi være med ut på søppelfyllinga. De har en enorm søppelfylling her i Maputo som er som en stor slum. Det bor hundrevis, om ikke tusenvis av gatebarn og hjemløse der. Misjonsorganisasjonen her drar dit en gang i uka og deler ut mat og klær, og bruker tid med de. Det er den eneste ordentlige maten de får, bortsett fra det de finner når de graver i søpla. Tenk på det. For et uverdig liv. Og der sier litt om hvor viktig det arbeider som blir gjort her nede her. Det brenner inni meg etter å dra dit, etter å klemme de og mate de og leke med de. Vise de kjærlighet og medmenneskelighet.
Alt som blir gjort her nede er gjort via donasjoner på ukentlig basis, og hver uke må vi be i tro til Gud om at Han forsørger alle pengene vi trenger, både til vår private husholdning og til arbeidet som blir drevet. Flere av dere har sendt meg og Stig Ove meldinger og spurt om hvordan dere kan hjelpe, og den beste måten dere kan gjøre det på, er å støtte oss økonomisk. Da får vi råd til å fortsatt være her nede, og vi kan kjøpe mat og klær her nede for å dele ut. Hvis du ønsker kan du sette inn frivillig beløp på konto 4266.1333.701, så kan vi fortsette å hjelpe, en etter en. Lommerusk for deg i Norge utgjør en stor forskjell i magen på mange sultne her nede.
Bilder kommer imorgen, det ville ikke laste opp flere nå. :
This post is also available in Norsk bokmål
