På tross av tøffe opplevelser som jeg skrev om på søndag og lignende, så er det en sånn utrolig glede å bo i Mosambik. Vi føler oss så levende og så hjemme her. Midt oppi all sorg, nød, smerte og fattigdom. Selv når vi av og til har samme problemer som hjemme i Norge, med dårlige netter, sykdom, sutrete unger, og andre hverdagsproblemer, så takler vi det bedre her. Det kunne såklart ha vært godt med barnevakt innimellom, men vi kjenner ikke på det samme behovet som hjemme i Norge. Problemene føles lettere å håndtere, og vi har mye mer glede og tilfredshet i alt vi gjør, selv de små hverdagslige tingene. Jeg kjenner ikke et fnugg av savn etter alle de tingene som jeg egentlig elsker hjemme.
For vi er så tilfreds, og lykkelige over å være her. Vi elsker dette livet, og vi elsker å jobbe med det vi gjør. Og ikke minst bare å leve livet her. Det er ikke hver dag at vi gjør veldig mye mer enn bare hverdagslige ting, fordi livet går mye saktere her, og det må vi bare tilpasse oss. Det er mye større fokus på relasjoner og fellesskap, enn på tidsskjema og punktlighet. Uansett hva de gjør, så har folk alltid tid til å slå av en prat, eller invitere deg på mat. Uansett hvor fattige de er, og om de egentlig ikke har nok mat til seg selv en gang. Folk er så gavmilde og gjestfrie, og jeg elsker å bli kjent med de lokale i landsbyen vi bor i. Nå har kompisen vår Mateus fra Zimpeto flyttet hit, og det gjør det lettere for oss å bruke mer tid i landsbyen. Det er kun de som har gått på skole de siste 40-50 årene som snakker portugusisk her. I landsbyen snakker de kun stammespråket zenna, og de som er under skolealder, og de eldre trenger derfor en tolk fra portugusisk til zenna. Mateus holder på å lære seg zenna, men i mellomtiden har vi med en ny venn vi har fått oss, som heter Domingos. Idag ruslet vi et par timer rundt omkring med Mateus og Domingos, for å se på Mateus’s nye hus, kjøpe litt frukt, og bli litt kjent med folk.
Igår kjøpte vi en gitar til Mateus, han elsker å ha med seg gitaren når vi går rundt i landsbyen, og spille litt. Det samler seg alltid en flokk av mennesker rundt han når han spiller, og folk klapper og priser Jesus:)
Noen plasser er det virkelig vakkert i landsbyen… Andre steder litt mer skittent! Det er ingen som vet hva en søppelbøtte er her!
Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men helt siden jeg var i en afrikansk landsby for første gang (På Harvest School i 2011), så hopper hjertet mitt av glede hver gang jeg er ute i landsbyen, og med de lokale! Jeg ELSKER det! Hadde det ikke vært for at vi har små barn, hadde vi gladelig bodd i et enkelt lite hus der ute. Drømmen min er at vi en dag, ihvertfall for en periode, kan bo sånn:) Ikke at det er et mål i seg selv å bo fattigslig, men for å være nær de lokale, og å være tilgjengelig og en av dem. Selv om jeg setter veldig pris på innendørs toalett, elektrisitet og rennende vann;-)
Det er en utrolig glede å ha med Esther og Leo ut. De elsker det like mye som meg og Stig Ove, og de jabber i vei på norsk/engelsk/portugisisk, og får seg nye venner overalt.
Dette.. Å bli kjent med småe, skjønne barn som lengter etter kjærlighet og oppmerksomhet er hva hjertet mitt begjærer! Øynene deres lyste opp når jeg snudde meg etter at de fulgte etter oss noen meter, og bøyde meg ned og spurte om navnene deres og snakket med de. Jeg har så lyst å holde de inntil meg, fortelle dem hvor vakre de er, hvor dyrebare de er, og hvor høyt elsket de er!
This post is also available in Norsk bokmål
