Som dere som leser dette på en datamaskin ser, så har jeg gjort noen endringer på layouten på bloggen min. Jeg har også ryddet opp i kategorien “Afrikadrømmen” sånn at det er lettere for deg å gå inn og lese 2-3 konkrete innlegg om hvorfor vi lever dette livet. Jeg er ikke veldig god på WordPress, og har ikke så mye tid til å jobbe med det heller, men forhåpentligvis så blir siden min litt og litt bedre:)
En av de tingene jeg elsker mest med livet i Mosambik er at det ikke er noe stress her. Eller om man vil så får man selvsagt alltid til å stresse, og jeg kjenner mange misjonærvenner som gjør det, men det er ikke vanlig i denne kulturen. Det man ikke får gjort idag, gjør man imorgen eller dagen etter. Det er ingen som forventer at du mener det når du setter en tidsfrist på noe. Litt som i Finnmark;-) hehe. Det er litt irriterende, men også befriende. Det er veldig uvant for oss nordmenn som er så tidsorientert, men vi tilpasser oss kulturen mer og mer. Og det er godt å komme seg litt bort fra tidsklemma og press og jag som lett følger etter deg hjemme i Norge, og bare bruke hver dag på å leve og nyte.
De siste dagene har vi vært veldig opptatt med ting og tang, men idag fikk vi endelig gått ut i landsbyen igjen. Siden vi ikke er flytende i portugisisk enda, så er vi avhengige av Mateus for å kommunisere, og også at han får med seg noen som kan oversette til stammespråket. I likhet med oss, så har han også mange praktiske ting som må ordnes siden han nettopp har flyttet hit, så det er ikke hver dag vi får gjort alt vi ønsker. Men ting går seg til etterhvert som vi og han kommer oss i orden.
Idag gikk vi rundt i noen timer, og hilste på et par stykker som vi bad for forrige uke, og sjekket at de fortsatt var helbredet. Det var de. Hun eldre damen som ble helbredet for masse smerter og mark i føttene sine, sto og laget mat og hoppet og danset når vi kom. Forrige uke kunne hun ikke reise seg på grunn av smertene. Hun var så lykkelig og takknemlig. Så kom søstera hennes, som sa hun hadde hørt om hva som hadde skjedd, og ville at vi skulle komme hjem til henne for å be. Hun hadde voldsomme magesmerter, og vondt i armer og bein. Antageligvis slitasjegikt eller slitasjeskader som så mange av de eldre damene har her, etter et langt og hardt liv. Hun sa hun var en heks, og drev med heksekraft, men at hvis Jesus kunne helbrede henne, ville hun slutte med det, og bli frelst og følge Jesus istedet. Det høres kanskje søkt ut for nordmenn, men heksekraft og demoniske krefter er veldig virkelig for mennesker her nede. Hun ble momentant helbredet, og jublende ropte hun at vi måtte skynde oss å lære henne hvordan hun kunne gi livet sitt til Jesus. Barnebarnet hennes ble også helbredet for kroniske magesmerter. Etterpå møtte vi også en gutt som sa han hadde gått langt for å møte oss, for han hadde hørt om miraklene og ville bli bedt for. Han hadde også føtter som var oppspist av mark, og haltet seg med store smerter mot oss, ble momentant helbredet, og dro løpende og smilende hjem!
Mens Stig og Mateus ber for folk, leker som regel jeg og ungene med flokken av unger som alltid følger etter oss. Jeg må lære meg noen gloser på stammespråket, for ingen av barna under skolealder snakker portugisisk. Men som jeg koser meg med å bygge vennskap og tilit til disse skjønne barna! Esther og Leo elsker det også, og de elsker å gå på besøk til folk og føler seg virkelig som hjemme;-) Når de kommer hjem må lorten nesten skrubbes av de!
This post is also available in Norsk bokmål
