Ei kjempekoselig helg er nå over. Igår hadde vi superkoselig besøk av en norsk småbarnsfamilie som bor 2-3 t sør for oss. Vi har besøkt de en gang før, og nå besøkte de oss, og det var så kjekt! Timene fløy av sted, og ungene som er på samme alder som våre, storkoste seg sammen. Selv om vi liker å være med de lokale, så er det noe spesielt med mennesker fra din egen kultur, som snakker ditt eget språk, og spesielt som også bor her nede, og som du har så mye til felles med. Vi er så takknemlige for vennskapet med denne familien!
Idag har vi hatt en rolig søndag, og så utrolig nødvendig det var! Ukene våre blir bare stadig mer travle og fylt av avtaler og gjøremål, og selv om vi elsker det vi holder på med, blir vi slitne. I tillegg er det slitsomt å ha det varmt, vi er oppe tidlig, og den fryktinngytende papirmølla som vi har en tidsfrist på to uker å ordne for å få kenyansk organisasjon opp å kjøre, er overveldende… Så idag kjente vi at vi måtte sette på bremsene og ta en hviledag. Vi droppet kirka, og jeg fikk sove til halv ti, og etter frokost dro vi på stranda. Der møtte vi naboen vår, Mama Ali og guttene hennes, i tillegg til et at par andre venner kom etterhvert. Det var deilig å ligge i skyggen ved stranda og lese og slappe av, mens ungene lekte i vannkanten.
En spesiell ting skjedde da vi kom ned til stranda. Da vi skulle pakke tingene våre ut av lasteplanet på bilen, så jeg plutselig en lapp som lå sammenbrettet i ene hjørnet. Det var et brev adressert til “madam og sir”, og var fra ei jente som het Sylvia. Hun skriver at hun har sett oss hver dag og det vi holder på med, og hun selv er vokst opp som foreldreløs, som drømmer om å hjelpe andre gatebarn og foreldreløse, og spør om vi kan hjelpe henne med en jobb. Hun skrev mange flere ting i brevet, og at hun har spart på dette brevet siden 22/9, og håper hun får motet til seg til å gi det til oss en dag. Igår kveld sa jeg til Gud at nå når vi hadde fått Daniel ut av gata, måtte Han vise hvem neste person vi skal hjelpe er. Hun har da altså lagt dette brevet på lasteplanet vårt idag. Brevet rørte ved meg, og imorgen skal vi ringe henne og avtale et møte.
En annen spennende (og litt skummel) ting, er at jeg er blitt invitert til å tale i menigheten vi går i på onsdag. Det er noe som jeg ikke er veldig komfortabel med, da det som oftest er Stig Ove som tar seg av den biten, og jeg heller er med i ettermøtet. Men jeg tror det kan bli bra, og jeg gleder meg innerst inne:)
Nå gleder vi oss til å starte på ei ny, spennende uke, og ikke minst møte gjengen vår igjen på søppeldynga. Jeg er blitt så glad i de, og har virkelig savnet de i helga!
This post is also available in Norsk bokmål
