Hodet dundrer, tankene surrer og jeg prøver å slappe av med en kopp kaffe. Jeg har vært og blitt vist rundt, og tatt gjennom morgenrutinene på helseklinikken, og jeg sier bare; Hjelp! For et ansvar å være sykepleier her nede. Eller, jeg er jo «bare» utdannet helsefagarbeider, men arbeidsoppgavene mine her nede blir minumum på sykepleiernivå. Kompetansen blant de lokale er så lav, og de som er utdannete sykepleiere her hadde aldri fått jobbet som noe annet enn assistent hjemme i Norge. Vi er ikke så mange vestlige som jobber på klinikken her, så den er i hovedsak drevet av mosambikere, og så gjør vi vestlige det meste av «legejobben» hjemme. Undersøkelser, diagnosistering, reseptskriving, osv. That’s right! Det er et kjempeskummelt og stort ansvar, men det er enten at jeg gjør det eller at de ikke får hjelp… Her nede får du tak i alt mulig på et apotek uten resept; alle typer antibiotika, smertestillende, osv.

Det største problemet blant det lokale helsepersonellet er dog at de ikke «tenker». I Norge blir vi nøye lært opp til å tenke grundig gjennom hva vi gjør og hvorfor. Hva ligger bakom de symptomene? Hva kan jeg behandle det med? Finnes det andre muligheter? Hvordan henger ting sammen? Hvorfor er det ikke bedring etter antibiotikakur? Og ikke minst; interaksjoner (medisiner som reagerer på hverandre). Det har de INGEN kunnskap om her, så man må være kjempepåpasselig og følge nøye med alt som blir gjort. Ikke så lett når alt er på portugusisk, og ikke en gang de engelske navnene ringer en bjelle hos meg. Heldigvis har jeg Felleskatalogen og tilgang til å søke på nett;-)

Ei jente har hatt kjempesvingende og ustabilt blodsukker, fra kjempelavt til nesten 30(!!!) i flere uker og jeg grøsser ved tanken. De har tatt det opp med legen, og han sier bare at problemet er at vi måler for ofte, mål bare et par ganger i uka…. Det sier litt om kompetansenivået her. Og ei annen alvorlig syk jente i siste stadie med HIV, feber på over 40, kaster opp og alvorlig dehydrert. Vi sendte henne til sykehus, men hun ble kun pumpet full av 2 liter væske og sendt hjem igjen. Hadde det vært i Norge hadde hun sikkert blitt lagt inn på isolat. Det verker inni meg, og hadde det ikke vært for at jeg hadde små barn kunne jeg glatt ha jobbet 200% minimum, utifra alle behovene som er her. Det kommer til å bli vanskelig for meg å skille jobb og privatliv og ikke brenne meg ut på å ta på meg for mye, for jeg merker allerede at disse ungene spinner i hodet mitt konstant. Jeg håper vi finner en dagmamma eller noen som kan passe spesielt Esther litt, så jeg blir frigjort og kan jobbe mer. Nå i første omgang blir det mandag og torsdag 9-16, og i tillegg er jeg tilgjengelig på kort varsel når som helst.

De har et par veldig syke barn her som jeg skal følge spesielt opp. Ei bittelita jente på 4,6 kg som tro det eller ei er kun en mnd yngre enn Leo; snart 7 mnd. Når hun kom hit for tre måneder siden veide hun 2,5 kilo… Alvorlig underernært og forlatt av moren sin. Selv om hun er alvorlig syk med HIV og div annet så har hun nå altså doblet vekten sin, og har det bra. Hun var så bitteliten og søt, og jeg klarte ikke å slutte og kose og stryke på henne. Jeg ville bare ta henne med meg hjem! Jeg kommer til å bli godt kjent med de minste barna her, da de er mye syke, og trenger mye oppfølging.

Så om noe helsepersonell der hjemme føler seg kallet til å komme å hjelpe til; DET ER STORT BEHOV FOR DEG!

This post is also available in English