Jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker med dere som har kvernet i hodet mitt de siste par ukene.

Jeg har nå vært her i snart to måneder. Jeg har så smått blitt kjent med misjonærene, den lokale staben og barna. Jeg har lært meg navna på noen av barna som jeg ser ofte. Jeg har lært meg endel ord på portugusisk, og greier å holde en grunnleggende samtale. Jeg har behandlet og gitt medisinsk hjelp. Jeg har lekt så smått med noen av barna, og jeg har sørget for at mine barn har fått seg venner og blitt trygge og fornøyde her. Jeg har vært greit fornøyd med egen utvikling.

Men så leste jeg en historie som en av mine kollegaer skrev på sin blogg for et par uker siden. Hun er en sykepleierstudent fra Irland som har vært her i tre måneder og som reiser hjem om ei uke. Hun skrev om at det var en gutt som hadde fått vannkopper, og hun hadde tatt han med til isolasjonsrommet vi har. Han var rundt sju/åtte år, og følte seg skikkelig dårlig. Hun hadde gitt ham smertestillende og et pledd, og var på tur ut døra for å fortsette på den lange lista av gjøremål. Så kaster hun et blikk på han og ser at leppa dirrer og tårer renner stille ned ansiktet hans. Hjertet hennes knuser, og hun går og setter seg i senga og tar ham i fanget sitt og koser med ham. Han krøller seg sammen og slapper av. Det var en wake up call for meg. Tenk så ensom han må ha følt seg. Så alene. Syk og dårlig, og alene. Han satte nok pris på den kløedempende salven, og smertestillende hun gav ham, men jeg er sikker på at for ham så var det som betydde mest den omsorgen. Det grep meg så utrolig mye. Den medisinske hjelpen jeg gir her er viktig – ja-, men det disse barna trenger mest av alt er kjærlighet.

Så utrolig heldig jeg var som hadde en mamma som stelte og koste med meg da jeg hadde vannkopper. For et privilegium å ha en mamma når man er syk. Joda, de har folk som passer på de her også, men tenk deg å dele en mamma med 30 andre. Det blir ikke særlig mye rom til overs for å se den enkelte da. I tillegg så er de her bare to dager i slengen, før de har fri ifra deg i to dager..

Stort sett ingen av disse barna kommer fra noen god og trygg familie (ellers hadde de ikke vært her), og det bare slo meg plutselig at de har aldri opplevd en ekte familie. En mor som passer på de og bysser og koser, eller en pappa som er trygg og god. Mange av de har ikke engang hatt en pappa. De har gått glipp av så utrolig mye. Det viktigste i en stabil grunnmur for et barns liv er trygge og tilstedeværende foreldre. En mamma og en pappa.

Jeg sitter og bysser Leo i bæresela på magen min nå, og jeg gråter av å tenke på det. Han er så utrolig velsignet som har en mamma. Når han er syk så er det ingen andre steder han helst vil være enn i mammas fang. Han finner så mye trøst der. Tenk hvis han hadde måttet ligge i sprinkelsengen sin og vente på sin tur etter sju andre for å bli plukket opp og trøstet? Hjertet mitt verker.

Jeg skulle så ønske at jeg kunne vært mammaen til de alle sammen. Jeg lengter etter å ta hver og en av de i armene mine, bysse de og nusse de. Selv om jeg er takknemlig for at jeg kan få gjøre det i småe monn, så føles det så lite. Så altfor lite. Jeg vil ikke bare at de kan kjenne en mors kjærlighet for noen minutter, men at de kan HA en mamma. Stakkars små! Jeg har gått og grunnet på disse tankene og bært denne byrden i hjertet mitt de siste ukene.
Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre? Jeg føler meg så hjelpesløs. Som en liten dråpe i et kjempestort hav. Nøden er så stor! Jeg prøver såklart å tenke at alle monner drar, osv, osv, men av og til så blir det overveldende for meg å tenke på. Av og til tenker jeg hvor mye enklere det hadde vært og sittet hjemme i Norge og lukket øynene mine for alt det urettferdige som skjer. For det er mange offer av egne ønsker og begjær som gjøres for å være her, og det koster mye å åpne opp hjertet sitt og greie å elske. Men så vet jeg at det er så verdt det, selv om jeg ikke får hjulpet alle som jeg lengter etter. Jeg får ihvertfall bidratt litt.

Jeg ønsker bare å gjøre en forskjell. Jeg ønsker å gi et barn et glimt av Guds kjærlighet gjennom meg. Å gi dem en visshet og trygghet om at de er elsket. For det gjør hele forskjellen!

Ingenting trøster mer enn mammakos

Mange blir tatt vare på av storesøsterene sine mens mamma er ute og jobber

Da Leo hadde lungebetennelse og RS virus i februar. Vi har akkurat ei jente inne på sykehuset med lungebetennelse nå, og det skjærer meg i hjertet at hun ikke har en mamma med seg!

This post is also available in English