De siste ukene har jeg gått gjennom noen tankeprosesser.

Det er så lett at ting blir falskt. Vennskap blir falske. Tilsynelatende interesse og engasjement blir falskt. Spesielt i de omgivelsene vi lever i, hvor vi så umiskjennelig skiller oss ut. Både med hudfarge og økonomi. Vi er ikke rike, men i øynene til naboene våre så er vi det. Og mange går rundt med en mentalitet om at det er greit å prøve å få mest mulig ut av de hvite, til og med lure og lyve om det trengs. Jeg kan til en viss grad forstå det, fordi de er vant med at hvite kommer for å utnytte de. Utnytte jorda og ressursene deres, utnytte fattigdommen og de lave lønningene. Så da har de rettferdiggjort at det også er greit å prøve å få mest mulig ut av de hvite.

De kan overdrive fattigdommen sin og si at de ikke har spist på en hel dag selv om det ikke stemmer. De kan si at de ikke har noen andre steder å gå og at det er ingen familie og venner og få hjelp hos, selv om de i virkeligheten kommer løpende til oss først så fort de får problemer uten å prøve å løse problemene sine selv. Jeg har også opplevd at fedre snakker til ungene sine på swahili og ber de komme bort til meg og tigge om penger. De kan føle seg fornærmet og forhåndsdømme deg uten å kjenne deg, kun fordi du er hvit.

Ikke alle, men det er mange som kommer til menigheten med feil motiv, og de ønsker å være venn med deg kun for hva de kan få.

Det tar lang tid å bli kjent med folk og finne ut hvem de egentlig er. De siste månedene har vi mistet flere venner. Venner jeg trodde var ekte og som jeg følte en god og genuin kjemi med. Så viste det seg at de hadde underliggende agenda, eller at det ikke var et ekte vennskap for de, for så fort de ikke får penger så stikker de. Og det er veldig sårende.

Jeg ser mer og mer verdien i å kunne språket. Som når fedrene ber ungene komme å tigge på språket sitt, så forstår jeg hva de sier, og da gir jeg klar beskjed om at det er ikke greit. Når to venninner plotter for å få situasjonen deres til å høres verre ut enn den er, så kan jeg forstå hva de sier, eller jeg kan oppsøke bakgrunnsinfo og snakke med naboer og familie for å få bekreftet historien.

Det er også noe med respekt. Jeg har nå begynt å lære meg noen hilsninger på det lokale stammespråket. Swahili er det offisielle språket, men så har hver av Kenyas 47 stammer eget stammespråk som ihvertfall her på kysten er det som hovedsakelig snakkes hjemme. De fleste eldre jeg har møtt snakker nesten kun stammespråk, og når de innfødte snakker seg imellom, går det som regel i det språket. Så det er noe jeg har kjent mer og mer glød etter å lære meg i det siste. Og bare ved å hilse disse damene på stammespråket om morgenen (lange hilseritualer fram og tilbake), føler de seg sett, respektert og elsket. Og jeg føler respekten deres for meg har økt. De forstår mer og mer at vi er seriøse, at vi ønsker å respektere de, og at vi ikke er her for å utnytte de, som de er vant til av de fleste hvite.

Man kan ha masse program og bra ting som skjer. Men det er lett å tiltrekke seg de som bare kommer for å få noe. Så vi er nå i en prosess hvor vi prøver å beskjære treet vårt. Finne ut hva som er ekte. Hva tåler å prøves. Hvem av ungdommene er fortsatt med oss selv om vi ikke har film og popcorn hver uke. Hvem vil fortsatt være venn med oss om vi sier nei til å hjelpe de med penger.

Så får vi se hva som vokser opp sterkere.

This post is also available in English