Nå er april måned over. En hektisk, travel, morsom, vanskelig og fantastisk måned med skoleferie for store og små.

Det kenyanske skoleåret består av tre terminer, hvor hver termin avsluttes med en måned ferie. Unntaket er avslutningen av året, som avsluttes med to måneder sommerferie i november og desember før nytt skoleår i januar. Så det betyr at april, august, november og desember er feriemåneder hvor alle skoleelever er hjemme. Det betyr for oss full fart og hektisk program! Ungdommene våre er veldig ivrige på å dra på outreacher, ønsker å disippelgjøres og ha fellesskap. Det vil si at vi bruker mye tid med undervisning, filmkvelder, matlaging sammen, spillkvelder, strandturer og mye mer.

I tillegg har de alltid med seg en stor haug med lekser som må gjøres iløpet av ferien, så det går også mye tid til leksehjelp.

Her lagde vi hjemmelaget chips og hamburger til 12 gutter som hjalp til med å klippe hekken og rydde i hagen. De fikk også spille Fifa noen timer først. Vi har hatt flere kvelder med Fifaspilling i ferien, til stor begeistring for guttene! Vi har også sett flere fotballkamper på storskjerm.

Vi har hatt ei jente, Nellie, boende hos oss i feriene siden april ifjor, men nå har vi også tatt til oss tre til, som enten er foreldreløse eller kommer fra diverse omstendigheter hvor foreldre er i live, men har forlatt de. De har alle gått gjennom traumatiske oppvekster, og opplevd både ekstrem forkastelse, sult og fattigdom. Vi har sendt de alle på internatskole, og siden de ikke har noe hjem å dra til i feriene, har vi tatt de inn i familien vår. Det betyr at vi har sju barn/ungdommer boende i huset i feriene.

Det har vært utrolig, utrolig kjekt og vi har hatt det så gøy sammen! Det er en sånn ære å få være med å gi ungdommer som er forkastet og avvist, som kanskje aldri har opplevd ekte kjærlighet før, nytt håp. Glede. Tilhørighet. Respekt. Og en familie!

Disse gutta har også vært til god støtte for meg på kjøreturer til legevakta i Mombasa med vår kreftsyke tenåring. Hadde det ikke vært for disse to så hadde jeg ikke maktet å kjøre hjem kl 3 på morgenen, etter å ha stått opp kl 5 dagen før med Sarah, og etter 10 t på legevakta. Vi spiste middag/»frokost» på Chicken Inn kl 02, og de fikk meg til å le og glemme hvor trøtt jeg var på hele halvannen time kjøreturen hjem. De har også donert blod, og bokstavelig talt reddet livet hennes.

April hadde to store høydepunkt for min del. Tredagers ferie til Watamu, og firedagers outreach ut i bushen.

Ei uke ut i skoleferien, med et voksende fjell av stress, problemer og utfordringer som daglig banket på døra, kjente jeg at jeg desperat trengte en pause fra hverdagen. Jeg ville bare komme meg vekk litt sammen med familien vår og ha kvalitetstid sammen. Så da jeg bad til Gud om styrke, følte jeg han bad meg gå inn og se på Airbnb. Det første som dukket opp var et utleiehus i Watamu, et liten kystby en knapp time nord for oss. Det var veldig rimelig, lå på et idyllisk sted inne i skogen og med god plass for vår store familie.

Vi pakket med oss badeklær, spill, bøker og notatbøker, og satte avgårde for noen avslappende dager. Og det ble det virkelig! Oppholdet var perfekt, og så utrolig forfriskende og styrkende. Så mye latter, avslapping og tid til å fordøye mange vanskelige ting som har skjedd i det siste. Jeg følte meg 100 kg lettere og så mye sterkere da vi kom hjem.

Huset hadde et treetasjers påbygg med en takterasse som var perfekt som dansegulv. Her danset både store og små om ettermiddagene mens solen gikk ned. 

Det var utrolig gøy å se hvor overveldet ungdommene var. De har aldri vært på ferie før, og de følte huset var som et palass. De fikk også helt hekta på spillet Ryktet går, og badminton. Vi koste oss masse sammen med barna, ungdommene og hverandre, og brukte mye tid på spill og lek sammen. Vi hadde også mye gode samtaler og bønnestunder, og jeg elsker hvordan Gud knytter oss sterkere sammen og bygger identitet og integritet i ungdommene våre. Jeg er så forventningsfull til fremtiden sammen med de. 

Vi er så utrolig takknemlige for livet vårt her i Kenya, og alle dere som gjør det mulig for oss å bo her og være mødre og fedre for disse dyrebare menneskene.

Vitengeni outreachen er et helt kapittel i seg selv, så det må komme i eget innlegg!

This post is also available in English