Her går det unna i en forrykende fart!
Vi kjemper mot klokka med å gjøre oss ferdig med huset på tomta vår slik at vi kan flytte dit før vi reiser til Norge om SYTTEN dager! Hjelp, det går så fort!
Selvfølgelig så går ikke ting i like kjapt tempo som i Norge, og det dukker stadig opp humper i veien, men det er utrolig gøy å se ting gå framover. Nå holder vi på med fliser, maling og laging av hyller slik at vi kan flytte tingene våres.
Det kommer også noen og installerer solcelleanlegg denne uka. Det er ikke strøm i området, og selv om vi har drevet med underskriftskampanje i landsbyen for å få kommunen til å føre strøm dit, kommer det til å ta flere måneder å få det gjennomført. Så vi installerer et moderat solcelleanlegg nå, og etterhvert som misjonsbasen vokser får vi kompensere med vanlig kommunal elektrisitet fram til vi får råd til å kjøpe mer solcelleanlegg i fremtiden. Det er jo ingen tvil om at solcelleanlegg er best, spesielt her hvor det er så mye sol!
Det er mange tanker og prosesser i hodet for tiden, og jeg ligger langt bak på det meste. Å ta meg av Rita har dette halvåret tatt mye tid og krefter, og jeg har nedprioritert ting som kanskje ikke burde ha blitt nedprioritert, som regnskap, nyhetsbrev, og oppfølging av mailer og papirer. Men samtidig så angrer jeg ikke på all tiden jeg brukte på henne, og at jeg med god samvittighet kan si at jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe henne.
Men å finne balansegangen mellom å være tilstedeværende for mine egne barn, mann, ekstrabarn, venner, menigheten og å gjøre alt det andre som fører med misjonærjobben, er utrolig krevende, og en kontinuerlig kamp for meg. Stig er like opptatt med sine ansvarsområder, og jeg ber veldig om at Gud skal forsørge oss med flere hjelpere i arbeidet vårt, slik at vi blir flere til å dele arbeidsmengden.
Men på tross av travelheta og utfordringer, så trives vi utrolig godt, og har det så bra her nede. Ungene elsker skolen. Esther kom hjem etter 8 t igår og sa at skoledagen hadde vært altfor kort, det føltes ut som hun hadde vært der 10 minutter! Det sier mye om hvor godt de trives.
De har også mange venner som de er så knyttet til, og det samme har jeg. Både venner, ungdommer og barn… Jeg gruer meg skikkelig til å reise fra familien vår her nede når vi snart setter snuten nordover en tur. Men det blir godt å komme hjem en liten tur, selv om det blir mye farting hit og dit. Vi gleder oss til å se familie og venner igjen, og dele historier som vi ikke kan legge ut på internett. Gud er god, og livet er spennende!
This post is also available in English
