Nå er vi inne i den emosjonelle siste uka før vi reiser hjem. Siste lørdag med ungdommene. Siste søndag med menigheten. Og nå siste hverdager. Som går unna i en skummelt forrykende fart!
Lørdag var jeg på foreldremøte og generalforsamling på den videregående skolen vi har fem av våre internatstudenter. Møtet tok uutholdelige 7 timer, etterfulgt av 1 time med prisutdeling til beste elever. To av våre elever fikk pris i sitt årskull for at de er de beste i engelsk og Kiswahili. Eldstemann Sirya er også forventet å uteksaminere som nummer 1 på hele skolen i desember, om han fortsetter å gjøre det like godt som til nå. Jeg er veldig stolt «mamma»! Det var mye forbauselse og hvisking og tisking i benkeradene da jeg gikk opp for å ta imot prisen sammen med ungdommene mine som deres forelder.
Jeg er så ufattelig glad i disse ungdommene, og resten av gjengen m. Å se forvandlingen i livene deres, og hvor mye den kjærligheten vi viser de og disippelgjøringen vi gjør betyr for de og forandrer de, er så rørende og så verdt alt strevet og alle nedturer. Jeg har virkelig håp og tro på at de, og de andre som vokser opp med et fornyet sinn og grunnfestet tro på Jesu kjærlighet kommer til å gjøre en stor forandring i Kenya!
Spesielt han her, foreldreløse Ndoro på 18 år. Vi har kjent han i 9 måneder, og spesielt siden han kom inn i sponsorprogrammet vårt etter jul, har livet hans forandret seg drastisk. Han knakk foten sin på juleaften, og da kjente vi han kun litt, men jeg hjalp han med å få behandling og krykker. Det jeg ikke visste da var at den jula tilbringte han under et mangotre alene. Etterhvert ble det sykehusturer og oppfølging og vi ble bedre kjent.
Han har hatt en forferdelig og traumatisk oppvekst siden han mistet foreldrene som treåring, hvor han har virkelig strevd for å overleve, mye verre enn hva jeg kan dele på nett. Etter at jeg fant ut hvor elendige levevilkårene hans var i februar, tilbød jeg han å bo hos oss i skoleferiene og være endel av vår familie sammen med de tre andre ungdommene som bor hos oss.
Å se hvor forandret han er, er helt utrolig. Han føler seg så elsket og verdsatt som han aldri har blitt før, og har virkelig blomstret. I april fikk han påvist tuberkulose, som han sannsynligvis har gått med i flere år. En beintøff behandling startet, og han har vært hjemme i veldig dårlig form i tre måneder. Det har vært tøft for han å være så lenge borte fra skole som han er så motivert til etter å ha vært borte halvannet år. Men det har vært en betydningsfull tid med disippelgjøring, undervisning og relasjonsbygging. På mandag kjørte jeg han tilbake til skolen, og jeg håper inderlig han greier å være der til skoleferien i august.
Jeg er utrolig lei meg for at jeg ikke er her i den månedslange augustferien. Skoleferien til ungdommene er høydepunkter iløpet av året. Men det gjør meg skikkelig glad å tenke på hvor annerledes denne jula kommer til å bli for Ndoro og de andre som bor hos oss, og hvor utrolig koselig vi skal ha det sammen og lage minner for livet!
Nå er det siste innspurt for å få ferdig en million ting før vi drar. Vi flyttet inn i huset vårt i Majajani på mandag, selv om en del småting ikke er ferdige enda. Vi har ganske tidspress på oss siden vi må være ute av leiehuset før vi reiser på fredag… I tillegg til utpakking i Majajani, pakking til Norge, planlegging for at alt skal gå rundt her mens vi er borte, så er det mye å gjøre!
Ungene har også skoleavslutning denne uka. Idag var det Leo som uteksaminerte fra førskolen. Det feires med brask og bram på Kivukoni! Han er sprekkeferdig etter å begynne i førsteklasse i september, og skulle helst ha begynt imorgen!
This post is also available in English
