Hei, og godt nytt år dersom det ikke er for sent å si det! Jeg håper dere alle som leser her følger meg på Instagram slik at dere ikke har gått glipp av livstegn fra oss her på misjonsmarken i Kenya. Som jeg lovte tidligere, så holder jeg på å jobbe med et blogginnlegg med refleksjoner og oppsummering av året 2019, men det går sakte fremover. Det er mye å henge fingrene i, og selv om det er hakket roligere nå enn da ungene var hjemme på juleferie, så går dagene unna i rasende fart.

Men mens jeg fortsatt jobber med det utfyllende innlegget, tenkte jeg slenge inn et lite livstegn slik at dere som kun følger meg via blogg ikke tror at vi har sluttet med arbeidet vårt her nede;) For neida, her går det unna som aldri før, og det er såpass mye å henge fingrene i at blogg og sosiale medier havner lengre ned på prioriteringslista. Som i og for seg er ganske synd, for jeg merker at engasjementet og interessen for det vi holder på med er større jo mer jeg greier å holde dere oppdatert, og det er vi avhengige av! Uten deres interesse og støtte får vi ikke gjort mye, og det er dere der hjemme og rundt om i verden som støtter oss økonomisk som gjør dette arbeidet mulig.

Jeg har fått litt spørsmål om hvordan det går med Stig etter at han ble syk med både malaria, denguefeber, urinveisinfeksjon og nyrestein i jula, og det går veldig bra! Han er nå i god form og er seg selv igjen. Men juleplanene ble litt amputert, og selv om vi greide å gjennomføre julefesten vår i kirka i Mnarani (bilder kommer), så måtte vi utsette julefesten i landsbyen vår. I kirka hadde vi såpass mye hjelp og menighetsmedlemmer som hjalp til med å gjennomføre det, og vi fikk både servert festmat til alle som kom, og gitt julegaver i form av mat og klær til de som trengte det mest.

Mens her i landsbyen ville vi ikke at festen først og fremst skulle være et måltid, men også en mulighet for oss til å bli bedre kjent med naboene våre, og de til å bli kjent med oss. Vi har kun bodd her siden september, og selv om mange av naboene har vært arbeiderne våre på byggeprosjektene i et par år, så er det veldig mange som ikke kjenner oss. Vi har deltatt i flere møter med landsbylederne og snakket om hvordan vi kan samarbeide for å hjelpe landsbyen og området, men vi ønsker også å bli bedre kjent med folket og introdusere oss selv. Sirya og Nellie har også laget ei dansegruppe sammen med noen lokale ungdommer og de skal danse for oss. Det blir veldig gøy, og naboene gleder seg veldig. Det forventes at det kommer veldig mange, og vi har kjøpt inn for å lage pilau til 800 stykk. Så får vi håpe at det blir nok til alle som kommer!

Stig holder på å sveise fotballmål som forhåpentligvis blir ferdig før lørdag, som vi skal gi i gave til landsbyen. Det kommer de til å bli veldig glad for, da interessen for fotball er skyhøy her. Hver eneste dag er barna her og låner fotball, og titt og ofte er både Leo og de større gutta oppe på løkka og spiller med de. Leo er utrolig omgjengelig og flink til å få seg venner, og han har allerede fått seg en stor vennegjeng her oppe. Esther og Sarah er også glad i å leke med naboene, men de er litt mer sjenerte og trenger litt mer tid før de blir ordentlige varme i trøya. Mange av disse nabobarna har aldri gått på skole og kan ikke engang snakke swahili, men bare det lokale stammespråket, så nå lærer Leo seg det i rasende fart. Etterhvert kommer vi til å hjelpe til med å få sendt disse barna på skolen, men vi vil først og fremst bruke tid på å bli kjent med naboene våre før vi tenker på hvordan vi kan hjelpe barna med skolegang.

Vi gleder oss til lørdag, og til å få oss flere venner blant naboene våre!

This post is also available in English