Jeg har mange utkast i arkivet mitt, av blogginnlegg jeg har begynt på, men ikke gjort ferdig. Tiden strekker ikke til, og ofte så flyter ikke ordene like lett. Men det er mye jeg har lyst å oppdatere dere om, spesielt for dere som ikke følger oss på Facebook og Instagram. Om konteiner, utdeling av fotballsko, historier fra nabolaget vårt og mye mer…

Men idag har jeg behov for å skrive om det som ligger meg på hjertet, som opptar tanke og sinn disse dagene.

Og det er tanker om min gode venn Wasi og hennes barn. Tanker om kjærlighet. Trofasthet. Ekte vennskap. Feste blikket på fremtid og håp midt i sorg og håpløshet. Kjærlighet i praksis.

Jeg vil fortelle om min venns historie. Dette gjør jeg med hennes velsignelse. Med hensikt å dele en av de sterkeste historiene jeg vet om hvordan Gud kan forvandle et liv og løfte noen opp fra håpløshet og lidelse, og bringe trøst og håp i de vanskeligste omstendigheter. Og også for å be om hjelp, som jeg kommer tilbake til senere. Dersom du syns dette blir for langt å lese, så kan du skrolle til nederst i innlegget, hvor jeg gir en kjapp oppsummering om veien framover.

Wasi ble født inn i en fattig familie, hvor hun gjennom oppveksten var mye syk og blødde mye neseblod. Den tradisjonelle behandlingen for det her er å gi de tobakk for å stoppe blødningen. Wasi ble dermed vant med å bruke tyggetobakk flere ganger i uka siden hun var 6-7 år gammel. Som de fleste andre i hennes generasjon så ikke foreldrene hennes noe behov for at hun skulle få skolegang, og da hun var 15 år gammel ble hun giftet vekk til en 30 år eldre muslimsk mann. Han hadde gått gjennom sine vanskeligheter da han var ung, De fikk fort barn, og har idag 7 barn i alderen 19- 2 år. Minstemann Samuel fyller tre år neste måned.

Selv om det ikke er uvanlig å være analfabet her, blir du sett veldig ned på, og ansett som nederst på rangstigen. Tilogmed på avgjørelser om eget liv blir du ikke rådført. Du skal bli sett og ikke hørt. Selv om mannen din drikker bort alle matpengene på alkohol, så blir du slått om du prøver å si noe. Dette var ekteskapet og livet Wasi hadde. Fysisk og psykisk mishandling i alle år. Sett ned på og hånet av naboer og slektninger.

Da vi kom til Kilifi for fire år siden var Wasi en av de første vi møtte da vi begynte å samles ved søppeldynga. Hun kom sammen med et par naboer som var de nærmeste naboene til søppeldynga. Hun var fryktelig tynn og nedtrykt. Deprimert og full av magesår på grunn av stress og bekymringer. De hadde seks barn, men kun to gikk på skole fordi de ikke hadde penger. Mannen var fisker, men brukte pengene på narkotika. Hun fortalte at hun brukte nesten hver dag å stå opp i 3-4 tiden om morgenen kun for å sitte på en krakk utenfor huset i mørket et par timer og gråte før resten av huset våknet…

Hun ble raskt en god venn, ikke minst fordi barna våre var på samme alder og lekte godt sammen. Hun ble min største motivasjon for å lære swahili, fordi jeg ønsket å kunne snakke med henne uten tolk. De rundt henne ble svært forundret over at jeg valgte meg henne, av alle, som venn.

De siste fire årene har vi levd som naboer og nære venner. Knyttet hjerter og familie sammen. Barna våre er bestevenner og uadskillelige, og jeg elsker barna hennes som mine egne, og hun mine som sine egne. Vennskapet vårt er unikt, og jeg syns det er så fint å se hvordan vi kan demonstrere ekte kjærlighet gjennom handling og sannhet ved levd liv og vennskap. Demonstrere gjensidig respekt og menneskeverdi uavhengig av sosial status og kjønn. Jeg har så troa på at gjennom Wasi og hennes vitnesbyrd og gjennom barna som vokser opp med dette som forbilde, vil forandring skje i kulturen, og at vi kan se jenter og kvinner få den respekten de fortjener.

Det er helt utrolig å se tilbake på hvor langt hun har kommet, og hvordan Gud har tatt henne fra håpløshet og depresjon til å bli en sterk, glad og stødig leder og venn i samfunnet og i arbeidet vårt. Hun fikk sitt livs første jobb hos oss (betalte jobb – å være hjemme med sju barn er en enorm jobb!), og det var rørende å se hvor mye det betydde for hennes egenverdi og egenrespekt. Nå jobber hun som hushjelp hos oss og hun er også bibelgruppeleder, men jeg håper å kunne «oppgradere» og ansette henne som en lederrolle i arbeidet vårt snart. Vi har også sørget for at alle hennes barn nå går på skole, og jeg har vært veldig involvert i leksehjelp og tilogmed vært klassekontakt for to av hennes barn, Zuhura og Sande, som også har bodd hos oss i perioder.

For halvannen uke siden døde mannen hennes brått, etter to dagers sengeleie. Han har hostet lenge, men nektet å dratt til legen. Og da han omsider ble så syk at han dro dit, var nyrene og lungene nær ved å svikte, og luftrøret var fullt av sår. Over femti år med diverse substanser hadde satt sine spor…

Wasi er dermed nå enke, og det har vært noen intense dager sammen med hennes familie siden dødsfallet. Både å hjelpe barna med å takle dødsfallet, alt av det praktiske som kollapser rundt dem, bringe trøst og styrke til Wasi som blir presset veldig hardt fra alle kanter, og som nå har enda mindre autoritet og innflytelse i eget liv enn noen gang før, ifølge hennes islamske slektninger. Både hun og barna har blitt behandlet fryktelig dårlig på mannens hjemsted hvor de har bodd, og de har allerede fått klar beskjed om at de kommer til å bli kastet ut fra familiehjemmet. De står nå på fullstendig bar bakke. Men trøsten er at de har en familie som ikke er kjøtt og blod, men som bryr seg mer om de enn deres biologiske familie. Og vi kommer aldri til å svikte eller forlate de. Vi vil nå gjøre det vi kan for å hjelpe Wasi framover, i det nye kapittelet av hennes liv.

Hun har for første gang i sitt liv friheten til å velge hva slags liv hun ønsker for seg selv og barna sine. Hun har nå muligheten til å ta valg som sørger for at hennes barn får bedre mulighet i livet enn hva hun selv fikk. Og det er spennende å tenke på.

Vi ønsker nå å hjelpe Wasi med å finne et sted å bo her i nærheten av oss. Kjøpe et stykke land til henne hvor hun kan bo i fred med sine sju barn, fortsette å jobbe og leve sammen med oss, og hvor hennes egne barn kan bygge og bosette seg når de vokser opp. I tillegg håper vi å få råd til å bygge henne et hus i murstein, som er et mer verdig hjem enn det falleferdige gjørmehuset de bor i nå.

Siden dødsfallet har hennes fire eldste barn bodd hos oss, og siden i går har også Wasi og de tre yngste flyttet inn hit midlertidig. For å få ro og fred til å finne ut av sitt nye liv uten press og hån av de rundt seg. Det betyr at vi er 19 stykker rundt matbordet om dagen, som er fryktelig mange… Det er mye lyd og høyt nivå, men det går fint, det er god stemning, og barna storkoser seg. Likevel kjenner jeg veldig på behovet for å få ferdig gjesteseksjonen, slik at alle ekstra som bor her kan lage seg egne måltider på eget kjøkken, ihvertfall delvis, og vi får litt mer grenser og egentid som familie, med våre fire barn. Matbudsjettet er veldig høyt for 19 stykker, selv om vi spiser for det meste kun lokal mat, med mye maismel, bønner og grønt. Likevel vet vi at dette kun er for en periode, og vi har veldig glede i å kunne hjelpe til og gå sammen med Wasi og hennes familie i denne sesongen av livet deres.

Å kjøpe tomt og bygge hus til henne, er noe som vi ikke har penger til, men som vi virkelig håper at Gud vil forsørge. Hvis vi ikke hjelper henne, hva er alternativet?

Dersom det er noen som kjenner at de har lyst å hjelpe oss med å sørge for at Wasi og hennes barn får et trygt hjem og sted å bo for framtiden, så blir vi veldig takknemlige!

Vipps: 106514

Konto: 4266.16.29619.

Merk med Wasi. Eller ikke merk dersom det overskytende kan gå til å få ferdig gjesteseksjonen vår, slik at vi i enda større grad kan være et tilfluktssted for de som trenger det.

Dersom du har spørsmål, eller ønsker å vite mer, så kommenter under, eller send meg en mail.

This post is also available in English