Idag vil jeg gi dere litt perspektiv på hvordan hverdagen er for folket vårt. Det er mange måter livet har blitt vanskeligere på de siste par årene, og ting har forandret seg mye siden vi kom for snart seks år siden. Både klimaforandringer, krig og korrupsjon har gjort sitt for å gjøre folks utfordringer og lidelse enda verre.
Her i Kenya, spesielt på kysten, så har det til alle tider vært to pålitelige regntider. Langsesong i april- juli, og kortsesong oktober-november. Dette har vært det folk har planlagt livene sine etter, og med engang regnet kommer i april har de plantet mais, og de har hatt bugnende avlinger i august som for mange har vært nok til å komme seg gjennom hele året på. I kortsesongen i oktober planter noen mais, og andre grønnsaker som spinat, kål, bønner og andre bladgrønnsaker som vokser fort. Dette har vært forutsigbart og ganske pålitelig, og selv om regnet kunne være litt dårligere noen år enn andre, så har det for de fleste vært nok til å leve av.
Men de siste årene så har ting endret seg og blitt verre år etter år. Regnet kommer senere og er mindre, og kortsesongen i oktober har kommet senere og senere, ut i desember, og noen ganger uteblitt fullstendig. De fleste har sluttet å plante mais i kortsesongen, for det er noen år siden regnet varte lenge nok til at maisen rakk å bli moden.
Men de to siste årene har vi hatt enda større utfordringer: Tilogmed langsesongen har sviktet oss. Regnet som har brukt å komme i april har kommet senere og senere. Ifjor sviktet regntiden helt. Det kom et par uker med regn i april, folk ble begeistret over at regnet begynte i rett tid, og de jobbet steinhardt for å forberede åkrene sine og plantet mais. Deretter sluttet det å regne. I flere uker var det stekende sol uten en dråpe regn, og maisen døde. De aller fleste mistet hele avlingen sin, og hadde ikke råd til å kjøpe frø for å så igjen. De ble derfor tvunget til å kjøpe mais på markedet året rundt, som er mye dyrere enn å plante selv. Folk var så motløse og skuffa. På grunn av covid pandemien så mistet også folk flest jobbene og levebrødet sitt, og det å kjøpe mais og mat var en stor utfordring. Men i det minste hadde de ikke skolepenger å tenke på da, men de fleste hadde nok bekymringer med å finne mat fra dag til dag.
Da landet åpnet opp igjen etter pandemien ifjor april, måtte folk skrape sammen skolepenger for ett siste semester som de manglet da landet stengte ned. Deretter kom det kun en uke ferie, før det ble nytt skoleår, og det betyr en stor brøkdel av skolepengene for hele året skal betales i tillegg til uniform og masse engangskostnader. Mange greide ikke dette, og vi hjalp mange flere enn normalt med skolepenger. De gjorde unna det skoleåret på sju måneder (mot tidligere 11), og nå har de startet nytt skoleår igjen. Dette skoleåret skal også vare kun sju måneder, før nytt skoleår i januar. Det betyr at 3 skoleår er skviset inn i 1,5 år, og det betyr veldig mye mer kostnader enn vanlig!
Matprisene er nå høyere enn noensinne, både på grunn av tørke, men også på grunn av importproblemer. Bensin, sukker, mais, hvetemel, olje – det er blitt svindyrt. For fem år siden kostet en 2kg pose maismel 100 shilling som er 8,28 kr, mens nå koster det 175 shilling som er 14,5 kr!! En vanlig familie bruker 2-4 kg om dagen, så du kan tenke deg hvor store denne prisøkningen for de er. I tillegg så har olje som de bruker til steking og matlaging også firedoblet i pris! Da vi bodde i Mnarani var 1 l stekeolje 140 shilling, nå får du kun en kvart liter for 140 shilling. Den samme literen koster 560 shilling…! Det samme med sukker og alle andre matvarer.. Det er en helt sprø utvikling og gjør livet utrolig utfordrende for folk flest.
Nå igjen begynte det å regne i slutten av april, og folk kviet seg noen dager for å plante, for de fryktet at de skulle plante for tidlig som ifjor. Men etter at det regnet stødig noen dager og etterhvert par uker, så plantet folk og vi hadde permakulturkurs for å lære folk bedre jordbruksteknikker. Folk var så begeistret for å sette sin nye lærdom i praksis, og også vi plantet overalt på eiendommen vår. Etter cirka tre uker sluttet det å regne, og nå har vi gått tre uker uten knapt en dråpe regn. Maisen sliter, og dersom det ikke begynner å regne veldig snart, så blir dette en gjentakelse av fjoråret. Folk begynner allerede å bli veldig bekymret og stresset over det manglende regnet.
Livet er vanskelig, og folk trenger mer hjelp enn noensinne. Vi har derfor bestemt oss for å øke lønningene til arbeiderne våre. Dette er et steg i tro, og gir oss ca 2000 kr ekstra i utgifter i uka. Men for å hjelpe våre kjære arbeidere som også er våre naboer, så mener jeg at det er nødvendig. Men vi håper veldig at folk vil hjelpe oss med disse ekstra utgiftene. Vi gjør oss nå ferdig med andreetasjen på gjesteseksjonen, og deretter må vi ta en byggepause, ihvertfall på større prosjekt, fram til vi har fått spart opp mer penger. Pengene flyr unna når man bygger! Bare det å holde denne misjonsbasen gående, og alle skolestudentene vi har, er fryktelig dyrt.
I tillegg så trenger vi brønn til landsbyen vår! I tillegg til alle de andre utfordringene, så må folk også gå flere kilometer hver dag for å hente vann. Vi har hjulpet med å få strekt vannledninger til landsbyen, men det er nesten aldri vann i de. Vi har prøvd før å borre etter vann, faktisk to ganger for fire-fem år siden uten hell, men nå har vi kjøpt dalen som ligger nedfor basen vår, og der vil vi prøve igjen. Noen i nærheten av oss fant nylig vann på høyere vannivå enn hva vi vil borre nå, så sjansene er store for å finne vann. Vil du hjelpe oss med det så blir vi veldig takknemlige!
Vi holder på å pusse opp hjemmesiden vår for Swahili Coast Mission, og der finner du både giverinformaskjon og mer informasjon om hva vi jobber med. Sjekk den ut her.
This post is also available in English
