Nå er vi hjemme på Oppdal igjen, hos min fantastiske familie! HURRA!! Etter en lang dag med masse reising, så var det så godt å komme hjem til mammas oppvartning og hele familiens gode selskap. Søstera mi kommer hjem fra Stockholm også på fredag, og hun har vi ikke sett siden JUL!! Det blir så koselig. Itillegg er tanter og onkler og søskenbarn her i helga, i anledning mormor og morfars gullbryllup. Dette blir den beste helga på lenge! Søskenbarna mine på 4, 2 og 1,5 år er her allerede, og Esther elsker å leke med de. Endelig kan hun holde noenlunde tritt med de og krabbe etter de også:)

Tenkte jeg skulle komme med en oppdatering på hvordan det gikk på ultralyd på tirsdag som jeg hadde fortalt vi skulle på. For å være ærlig så hadde jeg nesten gruet meg mer enn jeg gledet meg de siste dagene. Jeg var så spent og nervøs på å høre om alt var i orden. Jeg tar det ikke som en selvfølge lenger etter å hørt så mange skrekkhistorier, tilogmed fra min nærmeste krets, og jeg prøvde å være realistisk iforhold til mine forventninger. For det er neimen ingen selvfølge å få barn, og ihvertfall ikke velskapte, friske barn. Og vi er så takknemlige for den perfekte dattera vi allerede har fått, og føler at alle søsken vi får til henne er en bonus! Tar det ikke for gitt at vi får flere, selv om det for de fleste går bra.

Jeg kjente liv tidlig, men hadde vært litt småbekymret for at det var så lite og sjeldent iforhold til med Esther. Da var det regelmessige, hyppige og sterke bevegelser fra uke 15. Jeg prøvde å berolige meg med at alle svangerskap er forskjellige, men det var vanskelig å unngå tankene helt.

Så, da vi ankom sykehuset var vi så heldige at vi rekk såvidt å sette oss ned før vi ble ropt inn. Og der ble vi møtt av verdens koseligste jordmor, som jeg har møtt et par ganger tidligere. Hun har et så utrolig varmt, beroligende og omsorgsfullt vesen. Utrolig glad for at vi fikk henne! Da jeg kom på ultralydbenken og jordmora klemte litt på magen min sa hun at hun trodde jeg var kortere på vei enn 17 uker, for livmora mi var ganske liten. «Jeg bryr meg ikke om jeg så blir satt tilbake flere uker» tenkte jeg, «bare ungen er frisk og i live!» Da undersøkelsen startet og bildet kom frem på skjermen, så jeg med engang nøyaktig samme profil som med Esther. En liten baby med ansikt og kropp og tær! Da var det ihvertfall sikkert at jeg er gravid;-) Allerede da falt tårene. En utrolig lettelse å se at ved første øyekast så alt bra ut. «Det ser akkurat ut som Esther!» Utbrøt Stig Ove. Hihi, ja, de ser vel ganske like ut på den skjermen. Jordmora tok en veldig grundig sjekk fra topp til tå og innerst til ytterst, og alt så helt perfekt og velskapt ut:) Målene viste også at jeg var akkurat så langt på vei som jeg hadde trodd, men at livmora var liten. Så jeg kommer nok til å ha ganske liten mage gjennom hele svangerskapet, akkurat som med Esther. Morkaka lå foran, som jeg hadde mistenkt, og fungerer som en støtpute for babyens spark, så derfor kjenner jeg lite og svake bevegelser.

Jeg sa at hun måtte gjerne se etter kjønn om hun fikk til, og hun sa med en gang at det trodde hun at hun hadde sett allerede, og så skiftet hun litt vinkel på proben flere ganger så vi fikk sett fra mange forskjellige kanter, og vi så det tydelig alle tre; EN GUTT! EN LILLEBROR! En sønn<3 Vi tar det selvfølgelig med litt forbehold, ultralyd kan vise feil, men det så ihvertfall ganske sikkert ut sa jordmora, så jeg har allerede begynt på blått nøstebarnteppe;-)

Men uansett kjønn så er vi så lykkelige over å vente enda et barn! For en utrolig velsignelse og berikelse det er. Vi gleder oss til oktober, og til denne lille skjønnheten kommer ut å hilser på!

Magebilde, 17 uker og 3 dager på vei.

This post is also available in English