Jeg holdt på å skrive et innlegg tidligere ikveld hvor jeg jublet for at Esther sov før halv åtte, men i samme minuttet våknet Leo, så da ble det et sent innlegg likevel.
Ungene sover som regel greit, men nå er vi midt i overgangen med å kutte ut daghvil for Esther, og det er ganske utfordrende. Hjemme i Norge la hun seg ofte ikke før 20.30.-21, mye pga midnattssola, og sov til 8-9 dagen etter. Det fungerte fint da, men det fungerer ikke her. Her starter dagen rundt seks for de fleste, og det er også den rutinen vi vil komme inn i. Hun sover heldigvis hele natta, men det er så mye leking og herjing her at hun ofte slukner på sofaen på ettermiddagen, og da sovner hun ikke før halv ni/ni igjen på kvelden. Greier vi å holde henne våken derimot, blir ettermiddagene ekstremt lange… Og et par dager har hun faktisk bare gått og lagt seg i senga og sovnet før vi enset at hun var borte. Idag derimot har vi lekt mye med nabojentene på fire og seks år (som Esther ser så opp til!), og hun var i full vigør helt fram til at hun ropte etter senga klokka sju. Hurra!
Søndager er favorittdagen min. Alle har fri fra skole, førskole og andre aktiviteter, og det er en veldig avslappet stemning på basen. Alle er i kirka på formiddagen, og lekeplassen er det store samlingspunktet på ettermiddagen. Begge steder er Esthers favoritter, så dette har vært en travel og gøy dag for henne!
Hun elsker å være i kirka. Det er masse lovsang, og alle barna står foran scena og danser og rister og hoier. Akkurat som Esther liker det;-) Hun er selvfølgelig med på det hun også – danseløva vår! Jeg bruker å kalle henne for «an african girl in white skin», og det syns jeg beskriver henne så godt. Spesielt dansestilen hennes, haha.
Babyhuset har vært isolert i to uker pga vannkopper, men idag fikk de endelig komme ut og leke på lekeplassen, og det var stor stas for både Esther og Leo. Og kanskje mest for mammaen!!:D Det finnes jo ingenting som er søtere enn afrikanske ett/toåringer som kravler opp i fanget ditt og gir deg sitt største smil. Ihvertfall ikke for MammaLinda;-) Det er ikke så lett å få tatt noe særlig med bilder de gangene Stig ikke er med meg, jeg har hendene mer enn fulle nok med Esther og Leo og de utallige andre barna som skal holde i hånda og sitte i fanget. Spesielt oppe på lekeplassen, alt er jo bare som ei stor strand. Men jeg skal prøve og ta med kameraet opp i babyhuset en dag og vise dere noen av mine søte små venner. Bare å se ansiktene deres kan smelte selv det hardeste hjerte!
Imorgen starter jeg på min første «arbeidsdag» på klinikken. Det blir utrolig spennende. Det kribler i fingrene etter å komme igang. Det er ganske mange alvorlig kronisk syke, underernærte, feilernærte osv. barn her, og det er nok å holde fingrene i. Jeg gleder meg masse til å oppdatere dere om det!
This post is also available in English
