Enda en dag er over! Idag har jeg vært på jobb igjen. Vannkopper herjer her, i tillegg til oppkast og diaré på de minste, så det er mye oppfølging av dette det har gått i idag. Av mer spennende ting så var jeg med på Milkprogram idag. 40 spedbarnsmødre har blitt henvist hit av politiet og «sosialvesenet». Enten fordi mor er syk, barn er syk, eller de er veldig fattig. De kommer hver 14.dag, tjue stykk kommer ene uken, og de tjue neste andre uken. Det er i hovedsak mosambisiske sykepleiere som driver dette opplegget, mest fordi de kan ikke læres opp til å være avhengig av oss i alt. Selv om jobben blir gjort best når vi gjør det selv.. Men en av oss er som oftest der og følger med, og undersøker ungen ekstra om vi føler det trengs, eller ber de vente på legen som kommer senere på ettermiddagen. Mødrene kommer og veier barna, spør om de lurer på noe, og får utdelt en bærepose med morsmelkserstatning og basismatvarer. Vi fører vektskjema på de for å se om de følger kurven sin. Hvis barnet er alvorlig underernært, sykt eller virker å bli forsømt hjemme, eller mor er veldig syk så kommer barn inn på barnehjemmet vårt via dette programmet. Ofte så er også dette den eneste grunnen til at moren kan ha barnet hjemme.

Jeg la ut et bilde på Instagram tidligere idag av ei jente som kom dit som veide 6,3 kilo. Hun hang helt apatisk og slang på ryggen til moren i et sjal, og bevegde verken på armer eller bein når moren løftet henne ut og la henne på vekta. Hun så ut som hun var maks fem, seks måneder gammel, og jeg fikk tårer i øynene da jeg hørte at hun blir to år neste uke… To år… Bare en måned yngre enn min Esther, som løper rundt, full av glede og energi! Det er så vondt. Hvordan er det mulig. Jeg har hørt så mange triste historier idag om barn som har blitt forlatt av foreldrene sine, misbrukt, torturert og neglisjert. Det er helt utenkelig at man kan gjøre sånn med sine egne barn. Men så gjør det meg så varm om hjertet når jeg hører og ser hvordan de har utviklet seg og blomstret siden de kom inn hit. Barn som var småe bylter av bein – bokstavelig talt!! Det verste eksempelet var et tvillingpar på 5 mnd som veide 2,5 kilo, og hadde blitt funnet i hjørnet av stuen sittende i en haug avføring som de spiste av…! De er idag to strålende, livsglade og sprudlende treåringer som løper rundt og ler og koser seg. De er fortsatt små, og det vil de nok alltid være, men de er i live, og de er lykkelige. Wow, hvor stort det er å få være med på dette.

Jeg var i Nursery – spedbarnshuset hvor det bor 7 barn under ett år. Her er det flere alvorlig syke, og alle er alvorlig underernærte og flere mnd bak gjennomsnittet i utvikling. De siste dagene har det også herjet oppkast og diaré der inne, og de stakkars små ligger der apatiske i sengene sine mens vi prøver så godt vi kan å holde de hydrerte og ikke spre smitten. Vi hadde et 10 min kurs i håndhygiene for Tiaene (tantene) ved vaktskifte idag tidlig, og det var veeeldig grunnleggende. Helt på barneskolenivå, men de har aldri lært sånt, stakkars. Så de var så takknemlige for deres nye lærdom, og gikk ivrige rundt og vasket og spritet hendene etterpå.

Jeg plukket opp en av de små, syke babyene. Jeg kunne ikke motså afrikanske babyer før, men etter at jeg ble mamma selv har kjærlighetstanken min sprengtes, og jeg fikk helt fysisk vondt av å ikke kose med henne når jeg så henne ligge der. Hun er på papiret 14 mnd, men hun kunne ikke veid mer enn 6-7 kilo, og lå apatisk og maktesløs i sengen sin. Jeg tok henne i armene mine og gav henne en mors kjærlighet. Jeg kysset, vugget, sang og koste mens jeg holdt henne tett inntil meg, akkurat som jeg gjør med mine egne barn. Hun gravde seg inntil meg så tett hun kunne, smilte fornøyd og hvilte ansiktet tett inntil brystet mitt. Det var et så utrolig sterkt øyeblikk for meg. For noen minutter så fikk hun føle en mors kjærlighet. Hun fikk føle seg elsket og beskyttet. Det er sånne øyeblikk som gjør dette så verdt det!

This post is also available in English