Idag var jeg i begravelsen til hun jenta jeg fortalte om igår som døde på tirsdag. Det var veldig interessant å være med på en mosambisisk begravelse. Selv om det selvsagt var veldig trist. Jeg følte jeg lærte mye om kulturen bare ved å være med idag. Begravelsen i sin helhet foregikk på kirkegården, eller ved graven blir mer rett å si. For det var ute i bushen. På ei tomt, full av kratt og busker, hadde de gravd fram ei grav i jorda. Vi kjørte i ca 40 minutter for å komme dit, og hadde med oss to busser med familiemedlemmer og jenter og arbeidere fra senteret. Når vi kom dit dukket det mennesker opp fra alle kanter, og det var minst 150 mennesker i begravelsen. Det var mye sørging og høylydt gråting. Jeg tror det er en del av kulturen å gråte høylydt og ha høye sørgehyl. Vi sto i en sirkel rundt graven, i stekende sol, i over 2,5 timer. En person ville stemme opp til en sørgesang, så sa pastoren noen ord. Så stemte en annen opp til en annen sørgesang, så sa et familiemedlem noen ord. Så sa noen andre et ord, så en sang igjen, osv. Alt foregikk på portugusisk og shangan (stammespråket) så jeg forstå ganske lite av det. Så åpnet de kista og tok av kledet foran ansiktet hennes og så skulle alle gå i en sirkel rundt kista og ta farvel. Det var så utrolig trist å se hvor påvirket alle jentene våre var og høre sørgehylene til familiemedlemmene. Spesielt søstrene hennes på 7 og 13 år som også bor her på basen. Så gikk det på rundgang blant mannfolkene og hive jord på kista, og det var tydeligvis noe kulturelle greier her også, for alle de eldre damene hev på noen håndfuller med jord hver. Deretter fikk alle utdelt blomster som vi skulle «plante» i jorda på grava og så helle vann på. Jeg fikk ikke med meg alt de sa, men det var noe med at det var kultur å plante blomster på graven for å gi god lukt når liket avgir stygg lukt.
Det er noe helt spesielt ved å begrave en 16 åring.. (beklager, jeg skrev 18 år i forrige innlegg, men hun var 16!) Det er bare så feil! Men samtidig når livsituasjonen hennes var som den var, så er det godt å tenke på at hun endelig er fri fra smerter og lidelser. Etter et helt liv i lidelse, og de siste ukene i uforståelige smerter og lidelser, så er det godt at det er over for henne og at hun nå danser i himmelen med Jesus. Det er trist at vi ikke greide å redde henne, men hun har gjort et stort inntrykk, selv på meg som bare kjente henne i to måneder. Hun var usedvanlig åpen om det livet hun har levd med overgrep og andre grusomme ting som vanligvis er skammelig å snakke om her. Stort sett alle barna vi har her har vært utsatt for overgrep, men denne jenta var en av de eneste som var åpen og fortalte om livet sitt. Det gjør det lettere å forstå de andre barna også, og få en forståelse av hvorfor de er som de er av og til. I minnesamværet vi hadde etterpå takket en av de mosambisiske arbeidene, tia, oss for å ta så godt vare på henne på slutten av livet hennes, og sa at vanligvis i deres kultur så ville en så syk person bli lagt på et rom og overlatt til seg selv for å dø. Mens vi var hos henne og viste henne omsorg og kjærlighet til siste slutt, og det syns de var så fantastisk. Hallo, tenkte jeg da! Så utrolig trist, i vår kultur er det en selvfølge at man tar seg av de dødssyke!
I ettermiddag har vi hatt middagsbesøk av ei australsk jente, Carissa, som vi gikk på Harvest School (misjonsskole i Pemba) sammen med i 2011! Så gøy å møtes igjen etter tre år og mimre tilbake og snakke om alt som har skjedd siden da. Hun har faktisk nettopp dratt, så jeg ville bare skynde meg og fortelle litt om dagen før jeg legger meg.
Imorgen er den første lørdagen at vi ikke har noen planer som gjør at vi må stå opp tidlig begge to, så for første gang siden vi kom til Mosambik for 2,5 mnd siden så skal jeg få sove lengre og slippe å stå opp før syv!! Woho, som jeg gleder meg! Perfekt bryllupsdagsgave;-) for jepp – imorgen har vi vært gift i seks år!
This post is also available in English
