Jeg sliter veldig med både internettet og å komme meg inn på bloggen om dagen, så da blir det dessverre litt uregelmessige oppdateringer av og til!
De siste dagene har vært veldig… Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Utfordrende. Jeg og Stig har begge hatt magesjau og vært dårlige. Leo har skreket på natta og sovet dårlig. Vi har hatt ei jente i siste stadie med HIV som har blitt mer og mer døende de siste ukene, og spesielt den siste uka har hun krevd veldig mye tid og omsorg. Tirsdag kveld døde hun dessverre, 18 år gammel. Hun ble smittet med hiv av faren sin som tiåring, og da hun kom hit for sju måneder siden hadde hun gått med det ubehandlet så lenge at kroppen allerede sang på siste verset og det var for sent å gjøre noe… Men hun og småsøstrene hennes har blitt tatt veldig godt vare på her, og hun har fått oppleve mer kjærlighet disse syv månedene enn hun gjorde i sine 18 første leveår.
Men så er det kontrastene! Oppløftende glede og lykkelige smil fra ungene mine etter en ettermiddag på lekeplassen. Ettermiddagen er favoritt tidspunktet på dagen for meg. Lekeplassen er full av unger i alle aldre, sola steker ikke like mye, og det er ikke altfor mange timer til leggetid;-) Når vi er ute ser jeg nesten ikke ungene mine, Esther løper rundt, og Leo går fra fang til fang. Og ja, nå GÅR han faktisk bokstavelig talt! Det nye store er altså å reise seg og gå når vi holder han i hendene. Rimelig ustødig enda, men det er han som er pådriveren. Det er fire måneder tidligere enn Esther gjorde det! Flinke gutten min:)
This post is also available in English
