Jeg tenkte jeg skulle komme med en oppdatering på hvordan det går med barna våre midt oppi alt det vi holder på med her nede. Det er ikke til å stikke under en stol at det er litt risikabelt å flytte sånn som vi har gjort med så småe barn, men barna våre har overhodet ikke tatt noe skade av det. På en måte har det vært veldig fint å flytte med de mens de er så små, for de er enda ikke så knyttet til Norge og alt hjemme. De er fornøyd hvor enn jeg og Stig Ove er.
Spesielt for Esther så har det vært et eventyr og som en eneste lang ferie, spesielt med så mye flytting og reising. Hun har vært utrolig tilpasningsdyktig, og funnet seg tilrette hvor enn vi er. Hun tester såklart grenser av og til, som andre normale toåringer gjør, men hun både sover og spiser godt, og er glad og fornøyd. Og hun er en svamp når det kommer til språk! Ordforrådet vokser for hver eneste dag, på både norsk, engelsk og portugisisk. Hun kan mange portugisiske ord som ikke vi kan en gang, for hun plukker opp så mye fra hushjelpen vår, Isabella. Det er like naturlig for henne å si «sim» og «nâo» som «ja» og «nei«, og hun roper til både oss og ungene; «Andaka, vamosh!» (Kom til meg, kom igjen!) Det er så gøy når hun snakker portugisisk til folk, for hun roper med bestemt, kvass, stemme, akkurat som de lokale gjør. Det er også tydelig at hun skiller mellom hvem hun skal snakke engelsk til, portugisisk til, og norsk til oss. Selv om ordene blander seg litt. Det er veldig fascinerende! En, to, tre, fire, frem, kan like gjerne være «en, one, two, duas(to), três, fire, five, cinco (fem), seks, sju, åtte, ni!» Hun er veldig heldig som får lære seg flere språk i så ung alder, det får hun nok god nytte av senere. Blir spennende å se hvilke ord Leo kommer med etterhvert, foreløpig er det kun mamma og pappa og hei.
Og så Leo da. Han er jo bare så gullegod. Alltid smørblid, og supersosial. Han er virkelig fornøyd bortimot hele tiden, og han storkoser seg her. Han har utviklet seg så mye på de tre månedene vi har vært her, og har både begynt å krype, krabbe, reise seg opp og gå med støtte. Nå skjer det nye ting nesten daglig og han er allerede blitt ti måneder gammel! Nå går det fort til ettårsdag. Siden vi har flyttet mye rundt så har det ikke vært så enkelt å få faster rutiner på han, det har liksom vært jeg som har vært hans faste anker hvor enn han har vært. Det har ført til at han er veldig mammagutt, men det har begynt å løsne litt nå når vi faller mer og mer til ro i vårt permanente hjem.
Nursery er uten tvil favorittplassen til Leo, og både han og de andre babyene roper av glede når han kommer. De er jo rundt samme alder, og han leker så godt med de. Ruller, krabber og klatrer oppå hverandre, og dytter ballen mellom seg. Leo er den eneste som kan å reise seg og gå med støtte, og det er Tiago på tretten måneder ganske misunnelig på, så nå øver han for harde livet på å reise seg opp:) Når jeg sier til Leo at vi skal hjem, krabber han oppi fanget til en Tia og ler og rister på hodet. Tia’ene er så sjarmert av han, og et par ganger har jeg faktisk latt ham være der mens jeg løper inn på klinikken eller gjør et kjapt sykebesøk (Nursery og klinikken er vegg i vegg), og de blir så glade hver gang. De elsker å ha ham der, og syns han er så søt og sjarmerende. I likhet med alle andre, og spesielt foreldrene;-) Jeg elsker å bli bedre kjent med personligheten hans hver dag, og denne alderen er så gøy!
Jeg er veldig glad for at det fungerer så bra å ha med ungene på jobb. De er overhodet ikke sjalu selv om jeg sitter med andre babyer i fanget, og ofte så underholder de de andre barna mens jeg er opptatt med én. Og Esther er bare verdens søteste storesøster til de små babyene der. Hun bøyer seg ned og snakker med mild babystemme (på enten norsk eller portugusisk, eller en god blanding), stryker de på hodet og holder de i handa. Når hun går gir hun kos og nuss til alle sammen. Jeg tror ikke det er en eneste en som ikke smelter av det milde og skjønne vesenet hennes!
This post is also available in English
Trackback/Tilbaketråkk