Jeg har hatt så utrolig mye på hjertet de siste dagene, og det har vært så frustrerende å vært uten internett! Man forstår virkelig hvor priviligert man er som vanligvis har internett tilgjengelig hele tiden. Men nå har det fungert bra i over en time, så jeg håper internettproblemene er løst nå. Vil jo holde dere oppdatert på alt det spennende som skjer her!:) Tiden står ikke stille her, det er sikkert og visst! Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne å skrive en gang. Først de «heftige» sakene.

Jeg skrev jo igår om hun lille baby V og ville bare oppdatere dere om at idag så veier hun 1,9 kg, og hun er mye mer våken og tilstede! Det er så flott å se. I begynnelsen var hun så apatisk og uten reflekser at vi trodde hun måtte ha et syndrom, men nå kan det virke som at hun kanskje bare ikke hadde krefter til å gjøre noenting som helst. Nå kan det se ut som at hun kanskje overlever likevel. Hver dag er et steg i riktig retning!

Mandag kom det plutselig en skokk mennesker løpende inn portene til basen med to barn i armene og en psykotisk og sint mor i hælene. Det viste seg at noen forbipasserende hadde sett at moren prøvde å kvele barna sine, og plukket de opp og løp hit med de. Noen arbeidere fra basen tok med seg moren til mentalsykehuset hvor de gav henne litt beroligende og skrev henne ut. De prøvde så å finne ut hvor hun bodde, men de kjørte bare rundt i tre timer mens hun stadig oppgav feil adresse.. To dager senere har vi enda ikke greid å funnet ut hverken navn eller alder på disse to brødrene, men han eldste ser ut til å være mellom tre og fire, og han yngste en plass mellom 6 og 10 måneder. Han eldste går det tålig bra med, men lillebroren er tydelig traumatisert. Han har et stygt svimerke rundt halsen, og er hes, rød og sår i halsen, og gråter ustoppelig med livredde øyne. Han er ikke undervektig, men han virker å være veldig understimulert, for han kan ikke engang å gripe etter en leke, langt ifra sitte, leke på gulvet, eller noe som helst. Det er nå sju babyer i Nursery, to av de krever veldig mye oppmerksomhet, og det er såklart ikke mulig for Tia’ene å gi full oppmerksomhet til denne gutten hele tiden, så jeg prøver å være der en god del. Jeg var der når han kom inn på mandag, og var med han de første timene, så han virker å ha knyttet seg litt til meg. Han roer seg med en gang når jeg tar han opp i armene og trøster han. Han trenger bare å bli elsket.

Vakre jenta mi som også er veldig flink til å vise kjærlighet til barna!

Det er hjerteskjærende historier, men tror kanskje det på en måte er verre for dere å lese om det enn det er for meg å oppleve det, fordi jeg får være her og hjelpe de, holde de og elske de, når ikke engang foreldrene deres gjør det. Det føles godt å kunne gjøre noe praktisk oppi all den elendigheten man hører om.

This post is also available in English