Det beste jeg vet etter en lang dag på jobb, er å komme hjem og kose med barna mine. Ligge i sofaen mens jeg stryker de på ryggen, kysser de på panna og gir de bøttevis av kjærlighet. Bare fordi jeg kan. Og fordi jeg er så heldig som har de. Og de er så heldige som har en mamma! Det slutter aldri å være et stort mirakel for meg! Tenk hvor heldige vi er at vi ble født i Norge, og ikke her?
Esther elsker å være med meg på jobb. Når jeg sier jeg skal på jobb så blir hun superbegeistra og løper for å finne sandalene sine og roper «Mamma arbeid, Esther være med og hjelpe!» Det er ikke alltid det er mulig, som med sårstellet hos han brannskade vi har, men ganske mye kan hun være med på. Idag diltet hun etter meg mens jeg sjekket syke barn, fylte opp apoteket vårt, gjorde medikamentregning, fjernet flis fra fingeren, bandasjerte skrubbsår og stelte sår. Hun var så søt på det siste sårstellet. Det er en psykisk utviklingshemmet gutt som vi har vært til flere ganger, og han lyser opp når han ser Esther. Esther vet veldig godt hvor han bor, og løper i forveien og roper «Olá Paulo!» Sårstellet idag tok omkring femten minutter, men hun sto som et lys ved siden av meg og «assisterte». Hun holdt papirsøppelet mitt, holdt bandasjen, og gav meg de forskjellige tingene som lå klart på bordet ved siden av når jeg bad om det. Like stolt hver gang hun rakte meg noe og sa «værsågod mamma, takk og takk Esther!»
Hun møtte også ei ny venninne utenfor klinikken idag. Esther gikk rett bort til henne og satte seg ned og bad meg om å ta bilde. Hun jabbet ivei på portugisisk til henne, og etterhvert så begynte de å flette håret til hverandre. Herlighet, så stor hun er blitt??
Et lite femminutt på lekeplassen mens vi ventet på at babyene skulle våkne fra ettermiddagsluren sin.
Bilde tatt av ei av «jentene mine», som elsker å låne telefonen min og ta bilder. Meg og Esther i kjent posisjon på lekeplassen!
This post is also available in English
