Lille løveungen. Babyen min. Det er helt utrolig at det er ett år siden han kom til verden. Femten minutter før midnatt, på selve termindatoen. Siste liten, men akkurat på tiden. For nøyaktig ett år, på formiddagen 21 oktober, visste jeg ikke at det var noen fødsel på gang. Jeg hadde bare uregelmessige falske rier som jeg hadde hatt av og på de siste par dagene. Mellom 8-11 minutter mellom, og bare sånn passelig vondt, og plutselig forsvant de etter et par timer. Så jeg innstilte meg på å gå på overtid denne gangen også (Esther kom to dager over). Men så, mest på grunn av en magefølelse og at smertene økte litt utpå kvelden, så bestemte jeg meg for å dra til føden på en sjekk før vi la oss (jordmor hadde sagt det kunne gå fort når det først satte i gang). Sykehuset var bare 7 min kjøring unna, så tenkte det var like greit, selv om jeg regnet med å komme hjem igjen. Men etter at vi kom inn kom på sykehuset rakk de knapt å undersøke meg før vannet gikk, og halvannen time senere var han ute! Jeg husker alt så utrolig godt, både fødselen, sykehusoppholdet, og dagene etterpå. Med babykos, babykos og mer babykos. Og det rørende første møtet med storesøster på 16,5 mnd. Og mamma og pappa som kom på besøk og tok med seg Esther på hotellweekend og gav oss etterlengtet tid til å bli kjent med Lillebror. Min lille Leo som jeg hadde ventet sånn på. Allerede som sju/åtte åring bestemte jeg meg for at min sønn skulle hete Leo. Oppkalt etter pappas pappa, som jeg aldri fikk møte. Og så et halvt år før jeg ble gravid med Esther hadde jeg en opplevelse hvor det kom en engel til meg i en våken drøm og holdt en guttebaby og sa «Dette er deres sønn, og dere skal kalle ham Leo, for han skal være en brølende løve for Gud.» Vi tror at Leo er skapt med en hensikt og en plan, og vi gleder oss over å bli mer kjent med personligheten hans og se mer og mer hva Gud har skapt han til.
Esther og Leo har alltid hatt et veldig godt forhold, og de blir bare bedre og bedre venner. Lillebror (eller Lor som hun kaller han), begynner å bli veldig gøy å leke med, og hun vil kose og kysse på han hele tiden. Lillebror er også glad i å kose,men mest glad i å herje;-) Leo har nå fire, straks seks, tenner. Han går med å holde i en hånd. Han er stødig, men tør ikke helt å slippe enda. Han er veldig mammagutt, men kaster seg i armene til alle afrikanere han ser. Han er tøff, frampå, modig, blid, tålmodig, og viljesterk. Vi er så glade for denne store skatten som har beriket livene våre så mye!
I går kveld og idag tidlig har jeg og Lise stått på kjøkkenet og forberedt bursdagsfeiring. Jeg syns alltid det er så vanskelig å vite hvem jeg skal be, så jeg inviterte like godt til åpent hus denne gangen også;-) Jeg tror ikke det kommer like mange som i bursdagen min siden det er midt på dagen, men vi skal fortsatt stelle istand fest for gutten vår. Vi skal lage regnbuekake med saltet karamell frosting, mokkamuffins med peanøttsmørfrosting, brownies, og dansk drømmekake. Hvis noen er interessert i oppskrifter kan jeg oversette til norsk og legge ut, jeg har funnet mange skikkelig gode engelske oppskrifter i det siste.
Leo ble superfornøyd med gyngehesten han fikk i bursdagsgave! «Gynge, Gynge» synger Esther ved siden av, akkurat som farmor Anne Marie brukte å synge for henne da vi bodde i Norge:)
This post is also available in English
Trackback/Tilbaketråkk