Det er lenge siden jeg har skrevet et innlegg om hva som foregår på basen og hva jeg bruker tida mi på. En del av grunnen er at ting har gått veldig i ett i det siste, og det er sjelden jeg har tid til å sette meg ned ved dataen og skrive annet enn et raskt innlegg og slenge ut noen bilder. En annen grunn er at det er vanskelig og skrive om, og jeg ofte prøver å stenge ute alt som foregår når jeg kommer hjem. Jeg prøver å holde arbeidsliv og familieliv separat, og ikke la alt stresset, bekymringene og fortvilelsen som herjer rundt meg på jobb få påvirke hjemmet mitt.

Det er så mye som foregår, og så mye å fortelle at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Jeg er egentlig en typisk «flink pike» som streber etter å ha alt på stell og å gjøre ting ordentlig. Her nede kjenner jeg også på det behovet for å gjøre ting ordentlig og helhjertet, og å ikke gi meg før ting er perfekt. Men jeg har ikke noe valg. Jeg har lært at det er umulig å gi vestlig standard helsehjelp i et tredjeverdens land. Og det gnager i meg. Jeg føler ikke jeg strekker til, eller at hjelpen jeg gir er god nok, og jeg rekker ikke over alt. Jeg vet at jeg kunne gjort bedre, men jeg kan ikke. Behovene er så mange og store, og strømmen av nye behov bremser aldri.

For to måneder siden fortalte jeg dere om en brannulykke som skjedde her på basen med en av våre arbeidere. Du kan lese innlegget her og litt mer her. Han har ligget på isolatet vårt her oppe siden da, og vi (tre/fire stykk har rullert på) har brukt 3-5 timer hos han daglig. Sårstell, som etterhvert ble gjort hver 3.dag, tok 4-5 timer. Da han først ble sendt på sykehuset etter ulykken, et av byens to gode sykehus, ble vi fortalt at han hadde 35% brannskader, og det var for det meste overfladiske 2. gradsforbrenninger. Vi tenkte at dette kunne vi takle, og vi innredet isolatet og innstilte oss på å ha han her et par måneder til sårene hadde grodd. Slik ble det ikke. Han har nå vært her i over to måneder, og han er flere måneder fra å reise hjem. Nå i senere tid har vi fått høre av en plastikkkirurg som så bildene hans at han hadde dype 3. gradsforbrenninger på størstedelen av ryggen og armene, og at han skulle hatt hudtransplantasjon med en gang. Det har vært ni lange uker, og framgangen hans har vært ekstremt sakte, og behandlingen har vært krevende, og veldig dyr. Det har vært tidkrevende og veldig mentalt utmattende. Etter at vi så at dette ikke ble som vi hadde håpet på, fikk vi tak i en plastikkirurg på byens privatsykehus som faktisk er imponerende flink, spesielt til å være Mosambik, og mandag fikk han gjort hudtransplantasjon. Endelig. Nå kan vi forhåpentligvis endelig prøve å se framover, samtidig som det setter han ukesvis tilbake i tid. Nå er vi igjen tilbake til å bruke timesvis der hver dag, enda mer enn hva jeg gjorde før. De siste par ukene har vi hatt et par misjonærer som har hjulpet å assistert slik at jeg har vært frigjort til å ta meg av andre barn på senteret som også er veldig syke, men nå er det fullt fokus på MM (forkortet navnet for anonymitetens skyld) igjen, i tillegg til alt annet. Nå er det fullt fokus på fysioterapi (utført av oss såklart..) og opptrening igjen, og det kommer til å ta mye av tiden min framover. Selv om er kjipt å bruke timesvis på én person, når det er så mange unger som har store medisinske behov! Jeg prøver å ikke la skuffelsen over alt jeg ikke rekker trekke meg ned, og prioritere de sykeste barna.

En av de er lille baby V, som jeg også fortalte om rundt den tiden brannulykken skjedde. Hun kom inn 2 måneder gammel og veide 1,6 kg. Hun var hos oss i et par uker, før hun dro til sykehuset for en kontroll, og de nektet å skrive henne ut igjen. Årsakene var ulogiske og endret seg stadig, blant annet sa de at de ikke ville skrive henne ut før hun tok flaska bra nok, men det hadde vi fått henne til å gjort før hun ble innlagt. Hun ble på sykehuset i rundt tre uker, og på den tiden greide hun å gå ned de 400 grammene hun hadde gått opp på to uker her, og hun kom hjem med et stort, åpent sår på hodet (dekte ca 1/3 av hodeskallen hennes), og et stygt sår på albuen etter en veneflon som hadde ligget på uskiftet altfor lenge…  Hadde dette vært i Norge hadde man garantert gått til sak mot sykehuset!! Det var hjerteskjærende. I et par uker var vi usikre på om hun ville overleve, for det såret på hodet (vi aner ikke hvordan hun fikk det) var dypt, svart og stygt og vi trodde det var nekrotisk, altså dødt vev. Utrolig bra timet så kom mamma den samme uken med masse gode bandasjer, som var akkurat det vi trengte for hennes sår. Etter flere uker ser vi nå gradvis litt forbedring, og hun går opp ca 100 gram i uka. Men det tar mye tid og mye «hjernekapasitet» og følge opp henne også. Man må være på toppen av ting hele tiden, for hun er så liten og skjør, og observere henne nøye, for kroppen hennes tåler ikke mye. Det er et stort ansvar.

Hjemme er det også full rulle med en aktiv ettåring og en toåring, og de fleste kveldene gidder jeg ikke engang åpne Macen for å skrive et innlegg. Men nå var det på tide å oppdatere dere litt. Da blir det også forhåpentligvis enklere og skrive et oppdateringsinnlegg på farten som jeg var flinkere til å gjøre før:) Jeg liker jo egentlig så godt å skrive. Nå må jeg hoppe i seng, varmen er kommet og den er utmattende! Tidlige morgener og overarbeidet hjerne har sikkert også noe av skylden, men uansett så er det eneste som hjelper mer søvn! (Og mer bønn!)

This post is also available in English