Fysj, som været snur. Etter en lang dag med høy varme og sol, buldrer og braker det ute med lyn og torden. Internettet og strømmen går også av og på, så dette blir et hyrten og styrten innlegg uten bilder dessverre.
Nå er jeg på tur i seng, etter enda en arbeidsdag. Du vet aldri hva du har i vente her. Jeg hadde planlagt dagen med sårstell, undersøkelser og alt jeg skulle gjøre. Plutselig får jeg en telefon fra en av misjonærene ifra «Special Needs house» om at hun trenger hjelp for det er ei som har fått en alvorlig psykose. Plutselig ble tre verdifulle timer tilbringt der. Det er også ei jente som er relativt ny her, som kom hit for hjelp på slutten av livet.. Husker noen historien jeg fortalte i sommer om den attenårige jenta som hadde levd som sin fars kone siden hun var ti år, og som kom til oss med siste stadie av HIV og tuberkulose og døde i august? Dette er en lignende historie, bortsett fra at denne jenta heldigvis ikke har tuberkulose. Hun er fullstendig ødelagt nedentil og greier såvidt å gå. Hun er seksten år, men ser ut som hun er tolv. Hun er så søt og mild, og du kunne aldri gjettet hvilken fortid hun har. Det er så mange gripende og tunge historier og saker å forholde seg til.. Av og til savner jeg enkelheten ved å jobbe i hjemmetjenesten, eller tilogmed på UNN, bare det å slippe å ha så mye ansvar og være så «viktig», om dere skjønner? Ikke at det ikke var triste episoder og tøffe ting der også, men jeg jobbet ikke like selvstendig som jeg gjør nå, vi var alltid flere, og ansvaret var ikke på en enkeltperson på samme måte som det er her. Vi er et medical team på tre her, men jobber hver våre dager og med hver våre områder, så det er mye ansvar. Det er ikke mye tid til overs til å gjøre andre ting enn bare sykepleie, og det savner jeg. Men alt i livet går i sesonger, og senere får jeg forhåpentligvis mer mulighet til å først og fremst være Mamma Linda, som er mest av alt drømmen min:) Selv om jeg er takknemlig for å få være med å gjøre en forskjell og en viktig jobb gjennom det jeg gjør nå.
Jeg blir utrolig drenert og sliten av alt som skjer her på basen, og derfor er jeg egentlig ganske glad for at vi må ut av landet hver 30.dag for å fornye visumet vårt. Vi har brukt å annenhver måned kjøre til grensa og gå over, og to ganger dratt til Nelspruit for et par dager. Selv om et par dager borte er endel stress med småbarn og du rekker ikke å slappe av så mye, så er det godt å komme seg av basen og tenke på andre ting. Denne gangen må vi derimot helt til Johannesburg/Pretoria, for vårt seksmånedersvisum går ut, og vi må søke om nye. De har vært ganske strenge på visumsøknader i det siste, men forhåpentligvis går alt i orden:) Vi blir borte fra tirsdag til lørdag, og gleder oss veldig til å få en ørliten pause! Vi skal bo på et sted som heter Ciara Lodge, i en toroms leilighet. Det skal visst være internett der, så vi gir lyd fra oss:)
This post is also available in English
