Nå sitter jeg med en kopp kaffe og en strimmel norsk sjokolade og koser meg før leggetid:) Det er så varmt på dagtid at det går ikke ann å kose seg ordentlig med kaffe, men på kveldstid går det sånn passelig ann. Heldigvis påvirkes ikke nattesøvnen min av sen kaffedrikking! Endelig får jeg satt meg ned og skrevet litt. Denne dagen har gått veldig i ett, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg ikke har satt meg ned mer enn fem minutter utenom måltider. Vi har ei hushjelp tre dager i uka som er her fire timer om gangen og tar klesvask, oppvask og gulvvask. Det høres kanskje ikke ut som så store oppgaver for dere i Norge, men her nede er det tungt og tidskrevende arbeid. Nå er hun bortreist i 12 dager på en misjonstur i regi av basen, og idag brukte jeg over to timer på å stå og vaske klær for hånd ute. Fy, så tungt det er!
Jeg har også fått oppgaven med å sy noen svære «et-eller-annet» til kirka, som jeg ikke vet hva heter på norsk. Men det er 14 stoffstykker på 5m x 2,5 m, som som skal syes tilsammen 100 m på på hver. De skal henge ned fra taket i kirka for å forhindre ekko. Det har tatt maaange timer denne uka. Det positive med det er at jeg har fått lært å bruke symaskina mi, og jeg har fått masse tid til å høre på podcaster som jeg ellers aldri gjør.
De siste dagene, og ukene, (bortsett fra noen dager når familien min var her), har vært veldig travle arbeidsmessig her på misjonsbasen. Det er mye praktiske prosjekter og bygging som foregår som Stig hjelper til med, og det er mye reising og møter. De siste par månedene har han gjennomsnittlig reist vekk annenhver helg, i tillegg til søndagsmøter her og der. Han trives egentlig med det, men det har vært såpass intenst i ukedagene i det siste at verken han eller jeg får hentet oss ordentlig inn igjen. I kombinasjon med en varme som blir stadig mer overveldende, brenner ikke motivasjonen bestanding like sterkt, og overskuddet er ikke alltid på topp. Om to uker reiser vi på en liten ukes ferie sammen med våre sveitsiske venner. Det er et lite feriested i bushen tre timer unna. Det blir utrolig godt å komme seg vekk litt. Det er vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd det selv, men det er veldig intenst å bo på en misjonsbase. Naboer på alle kanter kun få skritt utenfor døra di(og ingen glass i vinduene, så ekstremt lytt!), folk på døra di til alle døgnets tider, og ekstremt lite privatliv. Det er ikke enkelt å slappe av hjemme hvis du vil ha litt fred, for det er stadig banking på døra om du kan gjøre ditt og datt. Så det blir godt med noen dager utenfor sivilasjonen, og lade batteriene litt.
Men før vi får litt ferie, skal Stig reise vekk i morgen, i hele SEKS dager! Det er det lengste jeg har vært alene med ungene her nede… Vi er inne i en fase hvor begge ungene våkner om natta, så jeg er litt spent. Det går nok selvsagt bra, men det er alltid best å være to:) Han reiser imorgen tidlig kl 05, og kommer hjem sent lørdags kveld. Sammen med nesten alle de andre misjonærene skal han reise 10-13 t nordover til en en annen provins, til en liten landsby som er ekstremt fattige. De skal ha matutdeling og undervisning, og to dagers ekteskapsseminar for ledere i hele distriktet. Jeg orker ikke å dra med ungene på en så lang kjøretur, så jeg og Aki blir hjemme med barna våre, og skal prøve å ta oss godt av hverandre mens mennene våre er borte;-) Vi er blitt veldig nære venner med dette paret, og Stig og Stephan reiser sammen nesten hver helg, og jeg og Aki henger sammen daglig. Om kun en måneds tid skal de dessverre reise tilbake til Sveits, og det blir et stort tomrom etter de! Jeg vil nesten ikke tenke på det. Det er en så stor velsignelse å ha nære venner å dele hverdagslivet med!
Jeg storkoser meg som reservetante for lille Joy;-)
This post is also available in English
