Da er dagen her! Nå er vi på toget, og er på vei til Gardermoen. Vi har hele flyttelasset klart; 4 kofferter og en håndbagasje hver. Om 30 t er vi fremme på vårt nye hjemsted. Det er helt sprøtt å tenke på hva vi skal gå inn i. Dette blir så annerledes enn de to forrige gangene vi har flyttet til Mosambik; da har vi begge gangene kommet til en trygg misjonsbase med flere andre vestlige misjonærer hvor et hus er gjort klart med alt det nødvendige vi trenger i begynnelsen, og vi har hatt folk rundt oss som kan hjelpe oss med papirer og å bli kjent i nærområdet.
Nå kommer vi helt på egenhånd. Vi vet ikke engang hvordan vi kommer oss til Kilifi fra flyplassen, men vi satser på å ta en taxi (håper det er plass til alt i én bil) inn til byen, og så prøve å leie oss en bil og kjøre til Kilifi hvor vi satser på at det er plass på et lite pensjonat i nærheten av der vi skal bo, hvor vi må ta inn de første par dagene. Vi må få tak i senger og kjøleskap de første dagene før vi kan flytte inn. Det er fullt av løse tråder og ingenting er sikkert. Når jeg tenker over det høres det egentlig litt sprøtt ut, men åå, så spennende! Vi er ikke urolige eller bekymrer oss ikke, vi er trygge på at alt ordner seg. Det kiler i magen av å tenke på at endelig så drar vi!
Ungene er så spente og gleder seg så mye til å komme til Afrika igjen, og de gleder seg til å fly hele natta(!). De skjønner ikke hvor lenge vi skal bli, eller hvor lenge det blir til de ser familien igjen, de gleder seg bare til eventyret som ligger foran. Det gjør vi også, selv om det er vemodig og si farvel.
This post is also available in English
Trackback/Tilbaketråkk