Dagene flyr avgårde, og både på grunn av strømproblemer og at vi er mye ute, blir oppdateringer nedprioritert. Men det skjer mye spennende, som jeg nok burde bli flinkere til å fortelle om. Vi har det fortsatt veldig bra her nede i Kilifi. Vi er ofte hjemme på formiddagene, eller så drar jeg og ungene til markedet, butikken, stranda, eller går en tur i landsbyen. Etter lunsj går vi ofte bort og besøker Hannah, Joyce og Wazi før møtet under treet kl tre. Vi har begynt på igjen med møter hver dag, da det ikke fungerte så bra å delegere det vekk. Det krever mer av oss, da vi må sjonglere de andre gjøremålene våre utenom det, men jeg tror det er rett å prioritere det nå. Det kommer stadig flere nye folk som kommer trofast hver dag, og det er gledelig å se at det er mange mannfolk som har begynt å dukke opp. Ektemennene til damene som har vært trofast lenge har også begynt å komme, fordi de ser positive forandringer i familien sin. Vi underviser om alt mulig av biblelske prinsipper; nestekjærlighet, selvrespekt, ærlighet, frihet, rett lederskap, familie, og mye annet.
De fleste som kommer dit er oppriktige mennesker, som ønsker å lære og være del av et fellesskap, men noen kommer også i håp om å få penger. Vi blir nedrent av spørsmål om å gi penger til folk hele tiden, mest fra ukjente som bare har sett oss i gata, men ikke kjenner oss. De er vant med at hvite er rike, og de håper på å kunne få litt ekstra. Som regel er det de som egentlig har nok som spør, og i hvertfall ikke de som trenger det mest. Vi har som hovedregel at vi stort sett sier nei til slike forespørsler, og heller bruker tid å blir kjent med folk, da finner vi fort ut hvem som faktisk er de som sulter mest, og har dårligst råd. Så selv om vi sier nei til de fleste som kommer med sine historier om alt de trenger penger til, så er vi veldig sjenerøse, og det gir meg så stor glede å få hjelpe de som virkelig sliter. En av damene som har vært trofast sammen med oss fra starten, har ikke råd til å sende ungene på skolen, og de overlever ved at naboene deler maten sin med de. Mannen er fisker, men sliter med å få solgt nok til å lønne arbeiderne sine og få lønn selv. Hun har aldri nevnt dette for oss, og det var ikke før jeg begynte å stille spørsmål ved hvorfor ungene ikke gikk på skole, at Joyce, tolken vår, fortalte det. Igår gav jeg henne i skjul en veldig stor sum penger, som er mer enn nok til å sende ungene på skolen og ihvertfall ha mat et par måneder, uten at hun har bedt om det. Hun knakk helt sammen av tårer, og det endte med at både jeg, hun og Joyce sto og holdt rundt hverandre og gråt lenge. For en glede det er å få gi! Vi planlegger også å prøve å få til å hjelpe henne litt mer fast framover, og gi henne startkapital så hun kan starte seg en liten business når hun har fått sendt ungene på skole.
Jeg syns også det er utrolig fint å se at vi ikke trenger å være pådrivere hele tiden, eller de som alltid tar initiativ til å hjelpe de fattige og hjemløse. Igår hadde vi en ny mann på møtet, som bad om forbønn for at han skulle få en jobb. Du kan lese mer om historien hans på Facebook siden vår her, men han var ihvertfall hjemløs, og hadde sovet de siste dagene under Daniels gamle tre ved søppelplassen. Vi bad for han, og en av damene sa at hun ville sette av en porsjon mat til ham hver gang hun lager mat til familien sin. En annen dame sa etterpå at hun ville gå på butikken og kjøpe maismel og mat og bidra med. Det er så fint å se uselviskheten og nestekjærligheten som vokser fram i fellesskapet vårt, og hvordan de ser verdien av å hjelpe de fattige.
This post is also available in English
