Nå er det fem dager til vi setter oss på toget til Oslo og morgenen etter tar flyet hjem til Kenya. Vi har hatt fem fine uker i Norge, men vi føler oss veldig klare for å reise tilbake til Kilifi. Ungene maser daglig om når vi skal hjem igjen! Første uka vi kom til Norge sa Esther at hun ville ikke tilbake til Afrika, for det var så mange ting og steder som var finere i Norge, og hun likte så godt å dusje i varmtvann. Hehe, stakkars ungen som syns dét er luksus! Men de siste par ukene har ungene spurt oftere og oftere om når vi skal reise tilbake, og nå spør de daglig om vi ikke snart skal hjem til Kilifi. De sier at nå har de besøkt farmor, farfar og de i Mo i Rana, og bestemor og bestefar og de på Oppdal, og i helga skal vi på hytta på Nesøya og også treffe søskenbarna mine, og etter det er de ferdige med alt de ville gjøre i Norge, og nå vil de hjem fra ferie!
Det er godt at de føler det sånn, og at de ikke lengter etter å bli igjen i Norge. Jeg er utrolig takknemlig for at dette misjonærlivet er noe hele familien trives med, og at ikke ungene føler at det er noe jeg og pappaen brenner for men at de er med imot deres vilje. De uttrykker begge tydelig at de trives med å komme hjem og besøke besteforeldre og familie, men at hjemmet deres er i Kilifi, og de lengter etter å reise tilbake til vennene sine og hverdagen vår der nede. Esther har jevnlig spurt om jeg kan ringe vennene våre der nede og høre hvordan det går med de når det regner, om de fattige får mat, om de har det bra, om de i bushen fortsatt ikke har vann, osv. Leo sier også ofte at han savner vennene sine, og at han gleder seg til å komme hjem.
Vi har hatt en veldig fin tid i Norge, selv om det blir mye farting frem og tilbake, og det noen ganger er utfordrende å ikke ha et eget hjem. Men vi har hatt kvalitetstid med familie, og også fått gjort mye praktiske gjøremål og papirarbeid som måtte gjøres mens vi var her. Da vi fikk beskjed om at vi måtte reise hjem en tur for å fornye turistvisumet vårt, syntes både jeg og Stig Ove at det var dumt å bryte opp i det vi holdt på med, og vi skulle ønske vi slapp turen. Men vi kjenner nå at det var godt med en liten pause, og å få litt hvile og familietid. Vi har satt pris på å få en liten pause fra det intense livet der nede, og selv om vi vet at det blir enda travlere og mer utfordrende når vi kommer ned, så har vi ny motivasjon og pågangsmot. Vi kjenner også på et veldig savn etter alt og alle der nede, og at det er der hjertet vårt ligger. Vi gleder oss så mye til å få bygget misjonsbasen vår, og bli enda mer etablert der nede.
Det er veldig mye som går slag i slag når vi kommer tilbake til Kilifi, og det er mye som haster å få i gang så fort som mulig. Først av alt så har vi drøyt to uker på å flytte ut av huset vi bor i når vi kommer ned, og å male to strøk(!), før vi flytter inn i den nye huset vi har leid i samme landsby. Det blir utrolig fint å bo i et hus med egen brønn! Vi skal også få gjort ferdig adkomstveien til tomta, og begynne med borring av brønn. Vi må deretter sende inn søknader om byggetillatelser, og vi håper på å komme i gang med bygging av gjestehuset så fort som mulig, men det er mange utfordringer knyttet til dette. Ikke minst så er kompetansenivået der nede veldig lavt, og man må egentlig ha peiling på hva man holder på med selv. For Stig Ove er dette utfordrende da han aldri har bygd hus eller drevet med slikt arbeid før. Vi har også veldig begrenset budsjett, og vil derfor prøve å unngå å bruke en entreprenør, spesielt fordi man likevel må ha overoppsyn med arbeidet selv, da mange lokale entreprenører har dårlig rykte på seg. Vi skulle hatt et par snekkere/entreprenører fra Norge på besøk for å hjelpe oss i gang;) Det nye huset vi flytter inn i har vært brukt til hybler før, så det består av fem små soverom, og felles stue/kjøkken. Så dersom noen har lyst å komme på besøk til oss, har vi allerede gjesterom tilgjengelig! Ikke bare arbeidsfolk altså, men om noen har lyst å komme på besøk til Kenyakysten, så er hvem som helst hjertelig velkomne til å bo hos oss:)
Viktigst av alt så er det kun fem og en halv uke til termin når vi kommer tilbake, og etter å ha kommet oss i hus og prøvd å kommet oss litt til rette, tror jeg ukene flyr fort fram til babyen kommer! Det blir utrolig spennende, og jeg gleder meg veldig til å bli trebarnsmor:)
Jeg gleder meg til å komme ned igjen til denne nydelige jenta og tvillingbroren bak. Renata begynte å gå forrige uke, og da jeg fikk tilsendt video av hennes første skritt begynte jeg å gråte. Som disse barna har stjålet hjertet mitt! Jeg gleder meg til å komme ned og gi de en stor kos!
This post is also available in English
