Disse tvillingene kom på besøk forrige uke. Mammaen ville at vi skulle be for de og velsigne de. De er tre uker gamle, og mora er alene med de og to eldre søsken. Hun får heldigvis mye hjelp. Kulturen her på kysten er slik at når ei dame har født, skal hun ikke være alene, og hun skal ikke gjøre noe selv, ikke engang løfte vannglasset til munnen! Hun skal kun ligge i senga og amme og sove. Så når du våkner opp om morgenen er det allerede familie, venner og naboer i huset som har laget te og frokost til deg. Damene bytter på å være hos deg og lage mat, vaske klær, stelle babyen og ta seg av huset. Det skal i hvertfall gå 3-4 uker før mor får lov å lage mat eller gjøre noe selv i huset i følge kulturen. Snakk om å leve etter ordtaket «det tar en landsby å oppfostre et barn!» Siden disse babyene var syke, dro mora ut av huset før hun egentlig «har lov», men hun fikk ikke bære babyene selv. Joyce og Hannah dro dit om morgenen, vasket og stelte babyene, og bærte de for henne. Det er utrolig å se kjærligheten og samholdet i fellesskapet her.
Vi har også satt sykepleier Karianne i gang med litt arbeid. Vi fant denne gutten, Shedi, på besøk hos noen av vennene våre, og han hadde et dypt skrubbsår på haka. Han hadde ikke gått til lege, og ikke dekt det til med plaster, så det var nå blitt infisert og fullt av gult puss. Jeg greier ikke å gå forbi sånne tilfeller uten å gjøre noe, så jeg inviterte han og mora hjem på besøk slik at vi kunne stelle såret hans. Jeg er så utrolig takknemlig for enkelt sårutstyr hjemmefra og som familie har tatt med seg ned når de har kommet ned på besøk. Enkle ting som kompresser, teip og strips, klorheksidin, brulidine, fucidin og plaster har hjulpet veldig mange i nærområdet vårt, som ikke har råd å gå til lege. For noen måneder siden falt vennen vår Wazi på glatte fliser, og greide å kløyve øret sitt, og fikk to store kutt bak på øret, og en flenge som nesten kuttet øreflippen i to. Jeg vet at dersom hun hadde dratt til sykehuset hadde de sydd øret med mange ujevne sting og hun hadde fått et stygt, ujevnt arr (slik Esther fikk da de sydde såret i panna hennes og det gjorde arret dobbelt så stor og ujevnt som det hadde trengt å blitt…), og proppet henne full av profylaktisk antibiotika. Derfor ønsket jeg å prøve å behandle henne selv først. Jeg var litt usikker på om det kom til å gro, men siden det var et jevnt kutt, vasket og stripset jeg sårene og bandasjerte øret. Etter kun én uke var det grodd helt, og nå kan du knapt se en liten strek der arret går. Jeg syns det er utrolig gøy å kunne yte litt sykepleie for de som trenger det, og jeg gleder meg så utrolig mye til vi etterhvert får åpnet en klinikk på tomta og får ned medisinsk utstyr i konteineren og kan gjøre det i større skala. 
Dessverre går ting i sirup her nede på grunn av byråkratiske utfordringer, og vi venter fortsatt på å få NGO (ikke-statlig organisasjon) godkjent hos myndighetene. Hver gang vi sender inn søknaden får vi krav om flere papirer, godkjenninger og skjemaer som må skaffes, og det tar frustrerende lang tid. Før vi får det godkjent kan vi heller ikke sende konteineren ned, da vi ikke kan ta imot konteiner som privatpersoner. Det er også begrenset hva vi kan gjøre på tomta før vi får det godkjent, selv om første steg nå blir å prøve å få byggesøknader godkjent. Vi prøver å være tålmodige og og fokusere på dagliglivet sammen med de lokale, mens vi venter på alle disse kjedelige prosessene, og jobber med det vi kan.
Å bruke tid med de lokale, og bli kjent med stadig flere damer, er noe jeg setter utrolig stor pris på, spesielt når jeg ser hvor mye det betyr for de. Dette er en av de nydelige damene som kommer hver mandag under treet og får servert mat, og forrige uke ble gutten hennes helbredet også. Han er åtte måneder gammel, og siden han ble født har han ligget stiv og fastlåst i armene hennes, ute av stand til å holde hodet selv eller fokusere blikket. Han har heller ikke greid å åpne knyttneven eller stå på føttene, og hadde spastiske bevegelser. Jeg har siden de begynte å komme dit da han var nyfødt, sagt til Stig at det er noe galt med gutten. Nå hadde mora begynt å skjønne selv også at han ikke utviklet seg normalt. Hun hadde gått til en lokal pastor som hadde fortalt henne at det var hennes egen skyld, fordi hun hadde demoner!! Hun var nå full av angst og skam, og kom til oss for hjelp. Vi fortalte henne at hun ikke hadde demoner, men at hun bare kunne slappe av, og så bad vi for gutten. Denne uka kom mora med det største gliset, og sa hun var så lykkelig og glad, fordi gutten hadde forandret seg så mye. Han kunne nå holde hodet selv, var aktiv og nysgjerrig, slo ut med armene når han ville løftes opp fra senga, og står på føttene. Han ser ikke engang ut som den samme gutten som lå kraftløs i morens armer! Hun hadde også fått fred og følte seg ikke lenger som ei dårlig mor. Takk Jesus! 
This post is also available in English
