Blææ, akkurat nå merker jeg at jeg er mer misunnelig på Stig Ove enn jeg trodde jeg skulle være. For de som ikke har fått det med seg, så er han på en 15 dagers misjonsreise til Kenya, som du kan lese mer om her. Jeg snakket litt med han idag tidlig, og de skulle nå kjøre opp i fjellandsbyen Mutula og ha matutdeling og møter der.
Jeg sitter her og har litt alenetid og mimrer tilbake til da vi var i Afrika ifjor. Jeg leste nettopp innlegget jeg skrev etter at vi kom hjem, «Vi sees igjen, Mosambik», og jeg kjenner at det brenner på innsiden av meg. Her er et lite utdrag fra innlegget:
Jeg, Stig Ove og Stig Oves søster Karianne som også var med oss, på siste skoledag
Det var ikke lenge etter at vi gikk på flyet på vei hjem at jeg skulle ønske jeg kunne gå av igjen. Det er utrolig fint å være hjemme igjen, men jammen savner jeg Mosambik! Etter å ha bodd nesten 3 måneder i ett fattig, afrikansk land, blir man veldig forandret. Det blir ikke helt samme julestemningen av å se all overfloden og materialismen vi svømmer i her hjemme i Norge. Det er utrolig hvor lite man faktisk kan greie seg med og leve på. Og man får litt andre perspektiv og prioriteringer etter å ha sett fattigdom og nød med egne øyne. Vi gleder oss veldig mye til å reise ned igjen om et par år, og å bo der permanent. Man får se forandringer og hjulpet til mye mer når man er langtidsmisjonær et sted, og står der stødig over mange år, istedet for småe svippturer. Selvfølgelig er det også viktig, men for vår del føler vi at det er mer rett å være langtidsmisjonærer. Vi vil se liv og nasjoner forandret og frelst!
Det kribler inni meg når jeg tenker på alt vi opplevde da vi var der nede, all kjærligheten, alle barna, og all nøden som vi kunne være med å gjøre en forskjell på. Og jeg er så utrolig sikker på at det er rett av oss å binde oss til dette på lang sikt! Selvfølgelig er det kjempebra å reise småturer fram og tilbake også, for all del! Men jeg tror det er noe helt spesielt med å bosette seg, slå seg ned og forplikte seg til det. Man blir kjent med folk på en helt annen måte, og man skaffer seg både mer respekt og tillit ved å bli deres venner og familie. Og da kan man bringe mye dypere forandring i folks liv, enn å bare bidra med penger og mat et par ganger i året. Man kan forandre samfunn! Kjenner jeg blir begeistra bare av å skrive om det, så tror jeg må avslutte nå, før savnet blir for stort for meg, hehe.
Oss og Heidi Baker, lederen bak organisasjonen Iris Ministries
- Rolland
- Josefina
- Josefina
This post is also available in English
Trackback/Tilbaketråkk