Dette har vært en rekordlang dag! Det startet med en natt med urolig og lite søvn fordi tankene er i Norge… I minst en uke er jeg alene hjemme da Stig måtte haste hjem til Mo i Rana på onsdag fordi hans mor dessverre er veldig syk. Fordi Sarah ikke har fått norsk pass enda kan ikke jeg og Sarah forlate landet, og jeg ville ikke at han skulle ta med seg Esther og Leo alene i en sånn situasjon. Så derfor er jeg og ungene alene hjemme nå. Eller helt alene i huset er vi ikke, men det er jeg som kjører skuta! (Eller hundre av dem føles det ut som av og til!) Det er overveldende å prøve å være både meg og Stig i hans fravær! Selv om det har vært en veldig travel dag har det også vært en god dag her i Kilifi, og jeg fryder meg over alle livene som har blitt berørt av Gud idag. Selv om hjertet og tankene mine bestandig dras til Norge og lengter etter å være der, er jeg takknemlig for alle mine gode venner som gjør det mulig å kunne la Stig Ove dra for å tilbringe dyrebar tid med familien.

Klokken seks ble jeg vekt av at min høygravide venn Wasi sto på døra. Vannet gikk for 1,5 døgn siden, og nå hadde hun fått kraftige rier. Klinikken hun skulle føde på åpnet ikke før åtte, så hun kom til meg for hjelp. Jeg fant fram

utstyret etter min hjemmefødsel og klargjorde en seng i tilfelle det ble fødsel hos oss. Hun fikk litt frokost og en god seng, og jeg og Patience strøk henne på ryggen og hjalp henne gjennom riene. Da klokka ble åtte kjørte jeg henne til klinikken. Det hadde vært litt spennende med fødsel hjemme, men det er samtidig et veldig stort ansvar, og nå hadde hun mulighet til å dra på en lokal klinikk. Selv om jeg angret fort på at jeg kjørte henne dit! Makan til useriøst sted! Jeg fikk fort irritert på meg et par av personalet der da jeg stilte kritiske spørsmål og «blandet» meg veldig inn. Men det er noe jeg lett kan leve med! Jeg fikk ihvertfall hjulpet Wasi til en tryggere og bedre fødselsopplevelse, og hun var så takknemlig etterpå. Jeg måtte dra etter en stund for å dra hjem til min egen baby og bønnemøtet vi har hver morgen, og da jeg kom tilbake hadde hun fått en perfekt, liten gutt!

Esther sa for et par måneder siden at hun trodde Wasi kom til å få gutt, og at han skulle hete Samuel. Og Wasi hørte på Esther, så her er vårt nyeste familiemedlem; Samuel!

Etter å ha vært og hilst på de, hastet jeg hjem for å skifte til badetøy. Jeg hadde for flere dager siden lovt ungene i gjengen vår at vi skulle på stranda etter bønnemøtet idag. Så om litt sent, kom vi oss endelig avgårde! Å ta med seg sine «nærmeste venner» på noe, er et ganske vidt begrep, og her er det veldig vanskelig å skulle begrense seg til noen få. Jeg vil jo ikke utestenge noen! Så vi dro over femti store og små på stranda! Vi koste oss halvannen time før det var tid for å dra hjem for lunsj og dagens bibelgruppe hos Joyce.

Jeg måtte kjøre flere turer for å frakte alle hjem, og etter det dro jeg til klinikken for å kjøre hjem Wasi. På klinikken er det kun fødestue, så etter noen timer sendes de hjem. Hjemmet sitt derimot, får hun ikke forlate på mange dager, nå skal hun bli vartet opp av alle damene rundt henne!

Jeg kom hjem til nesten ferdig lunsj, og etter en liten time hjemme var det tid for å dra til Majajani og hente arbeiderne som har jobbet med å gjøre ferdig veien idag. Evighetsprosjektet vårt, som vi endelig snart ser en ende på! Arbeiderne kaller meg «mrs. Stig»;-)

Etter å ha kommet hjem var det bare å plukke opp ungene hjemmefra og dra til Wasi for å sjekke hvordan det gikk med mor og barn. Jeg tok med meg bananer, appelsinjuice, nyfødtklær og blodtrykksapparat. Alt gikk heldigvis strålende! Jeg syns virkelig synd på henne som bor i en trang liten jordhytte med sju andre familiemedlemmer og nå en nyfødt. Det lille rommet de bor på er så trangt, og både veggene og gulvet er av jord… Uten strøm og uten vann. Ikke den ideelle plassen for en nyfødt. Min lille Sarah er neimen slett ikke så liten lengre! Jeg gleder meg til å se hun og Samuel vokse opp sammen, og jeg gleder meg til å hjelpe til med å oppdra Samuel i vår store familie! For et rikt liv vi lever!

Nå er klokka straks elleve, og jeg er ferdig med å pakke inn gaver og klargjøre for morgendagens fireåring! Bursdagskaka gjenstår, men den får vi ta å ordne imorgen tidlig;-)

This post is also available in English