Den siste uka har det skjedd så mye at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte! Det har vært mye sårstell og husbesøk, men mest av alt har det vært mye organisering i forbindelse med skolestart. Vi har vært opptatt med å få ungene rundt oss sendt på skolen, siden skoleåret her i Kenya starter i januar. Vi har mer enn 17 familier i fadderprogrammet vårt nå, og alle de trengte hjelp for å få betalt skolepenger og kjøpt uniformer og utstyr til skolestart. I tillegg til de faste fadderfamiliene har vi også betalt skolepenger for en god del flere unger, spesielt flere ungdommer som ikke har hatt råd til videregående skole. Det er mest vanlig å gå på internatskole på videregående her, men det koster mye penger, og det koster også mye penger for å få kjøpt inn alt som de krever at elevene har med seg. Men vi har hjulpet mer enn 10 stykk på videregående dette skoleåret, og 47 på barneskole så langt, så 57 barn og ungdommer totalt! Enda kommer det til å komme flere etterhvert som vi får vite om flere situasjoner og barn blir sendt hjem fra skolen på grunn av manglende betaling. Vi har også en til familie med seks barn som ikke har råd til skolegang som vi hadde samtale med idag for å finne ut hvordan vi kan hjelpe de.
Det er så mange fantastiske historier, og jeg skulle gjerne delt alle med dere, men her kommer ihvertfall et par!
Dette er Brian på 17. Han har kommet ut av telling på hvor mange år det er siden moren hans døde, men faren døde i fjor. Etter det har han bodd hos snille naboer mens han har gjort ferdig siste året på grunnskolen. Han gjorde det ganske bra på eksamensresultatene sine, og kom inn på en god videregående internatskole. Men han har ingen som kan hjelpe ham med de nesten 5000 kr det koster for dette året, og han har derfor bare gitt opp og blitt sittende hjemme. Da jeg oppdaget ham på tirsdag spurte jeg hvorfor han ikke var på skole, og da jeg fikk høre hvorfor, og fikk høre at han er veldig motivert for å gå på skole og drømmer om å bli doktor, bestemte jeg meg for å hjelpe han.
Igår fikk vi dermed gjort alle innkjøp og forberedelser, og idag ble han fulgt til internatskolen sin en halvtimes tid unna. Med et stort glis om munnen, og veldig motivert for skolestart!
Janet Kadzo droppet ut av Form 2 (2. av 4 år på videregående) for to år siden på grunn av økonomiske problemer, og også på grunn av manglende motivasjon og vilje til å studere. Det siste halve året har hun vært endel av menigheten vår, og har forandret seg mye. På eget initiativ har hun sagt hun ønsker å begynne på videregående igjen, for å fortsette utdanningen sin og å utrette noe mer med livet sitt. Hun ville begynne på igjen på førsteåret fordi hun følte hun lærte så lite sist. Denne gangen struttet hun av glede og begeistring over å sette seg på skolebenken, og vi håper det varer alle disse fire årene. Moren er hjemme med Janets seks yngre søsken, mens faren jobber som servitør på en lokal restaurant. Faren greide å betale det meste av innkjøpene hun måtte gjøre, mens vi dekket skolepengene og også kjørte henne til skolen. For en glede å hjelpe til!
Denne familien er et godt eksempel på hvor bra det kan bli når man hjelper folk å starte små bedrifter. Denne familien var veldig fattig og hadde ikke råd å sende noen av barna på skole i dette nye året. I desember gav vi mammaen 400 kr for å kjøpe inn utstyr til å steke fisk og selge videre. Fisken er det mannen hennes som er fisker som fanget. Dette gikk bedre enn forventet, og på en måned greide hun å tjene nok til at mannen kunne kjøpe seg en egen fiskebåt! Det betyr mer inntekt for de. I tillegg fikk de sendt alle seks guttene på skole med fadderpengene fra januar. Nå skal de spare opp penger til at mannen kan kjøpe egne fiskenett også slik at han blir enda mer selvstendig. Dette vil bety at om ca et halvt år vil de ikke trenge mer støtte. Er ikke det helt utrolig?!
Vi har mange flere positive historier å fortelle om folk som har forvaltet hjelpen de får fra oss på en bra måte, og som sannsynligvis ikke vil trenge støtte mer enn et halvt år eller år. Vi har sagt vi tar ny vurdering på alle fadderfamiliene etter et halvt år, for å se om de er sterke nok økonomisk til å klare seg selv. Jeg er oppmuntret av å se at vi får til at folk ikke kun blir passive mottakere, men at de greier å ta dette som en mulighet til å stable seg på beina og komme ut av den ekstreme fattigdommen. Flere historier får komme en annen dag, nå glir øynene snart igjen her hos meg. Men jeg legger meg med et smil om munnen, stolt over alle livene vi har fått bidra til å endre de siste dagene. Tusen takk til alle som er med på dette og gjør det mulig!
Noen av de mange takknemlige ungene.
This post is also available in English
